Katharina knuser ting, episode 1 av 29381763873

Du har kanskje lagt merke til bildet øverst på bloggen? Det er celler fra munnen min som jeg tok bilde av for noen uker siden. Her ser man dem litt mer forstørret:

Epitelceller fra munnen min, 40 ganger forstørret.

Ganske gjennomsiktige greier. Det er ikke mye i cellen man kan se med vanlig lysmikroskopi. Du ser kjernen (klumpen i midten) og membranen, men ikke alt det andre. Se hvor mye rart som egentlig gjemmer seg der inne:

Dyrecelle. illustrasjon: Wikipedia Commons

Uka etter skulle vi derfor farge celler med selvlysende stoffer for å se på strukturer i dem.
SYKT KULT.

Denne gangen skulle jeg ikke studere mine egne celler, men en stakkars hund som døde av kreft  på slutten av femtitallet sine. Helt siden den gang har cellene blitt dyrket i laboratorier. Få hunder kan skryte på seg å ha bidratt like mye til forsking som han her. Uansett, vi fikk altså en bitteliten glassplate der det lå slike hundeceller på den ene siden. Legg merke til dette: BARE på den ene siden. Vi måtte løfte platen med pinsett, og hele tiden huske hvilken side cellene var på.

Og her, mine damer og herrer, presenterer jeg knusingen: jeg tar tak i min plate med pinsetten, klemmer til og… Den brekker. I to. LIVET MITT ER OVER!

Neida. Det går egenlig fint. Jeg kan fortsatt bruke den ene glassbiten, det er nok av celler å se på. Det som derimot ikke går fint, er at jeg mister denne glassbiten i vaskeløsningen rett etterpå. HURRA. Hva er opp, hva er ned? Hvor er cellene nå? Hvem vet. 50 prosent sjanse for å velge riktig side er jo ikke så verst. Jeg velger en tilfeldig side og fortsetter. På slutten av laben leverer jeg inn cellene, og uka etter skal vi se på dem i fluorescensmikroskop.

Kommer Katharina til å se kule selvlysende Golgiapparater og cellekjerner, eller har hun brukt to timer på å dryppe stæsj på glass og vaske det bort etterpå?
FORTSETTELSE FØLGER.