Feriehjerne og genmodifiserte planter

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Folkens, finn fram popcornet, for i dette blogginnlegget skal jeg prate om matte.

Men aller først: litt om livet mitt siden sist. Jeg kan jo håpe at du er litt interessert. (Hvis du kom hit bare for dovendyr-funfacten, så er den helt nederst.)

Siden sist har jeg begynt på et intensivlabkurs i molekylærbiologi. Hvilket betyr lab hver dag, fra ni til fire. De som har lest bloggen min tidligere, vet at jeg er ganske flink til å knuse ting. Jeg hadde et slags forskrudd ønske om at noe skulle knuse igjen, så jeg kunne servere dere saftige historier på bloggen. Men dere, se på det her:

Endeløse mengder av… plastrør! Uknuselige, ørsmå plastrør. Jeg kan bare gi opp å bli en glassknusende toppblogger.

Uansett, det meste gikk bra. Vi fikk anledning til å tukle litt med naturen og lage GENMOFIDISERTE PLANTER. (De siste to ordene i forrige setning ville jeg helst ha i sånn horrorfilm-skrift der det renner blod nedover bokstavene, men jeg er ikke helt sikker på om velgriktig.no har en sånn innstilling tilgjengelig.) Her ser dere hvor lett det kan gjøres:

Planten suger villig til seg cocktailen av nye gener som vi har laget til den. Vi har festet et gen fra selvlysende maneter til et annet gen vi vil undersøke. Når planten begynner å lese sine nye gener, vil den lage proteiner med selvlysende ender som vi kan se i mikroskopet. Det er bare å vente og glede seg. Noen dager senere skjærer vi ut en bitteliten bit av bladet, tar den med til mikroskopet og ser dette:

Ok. Noen grønne prikker – kult. Eller vent. Her er det ingen grunn til å holde entusiasmen tilbake. En mer passende respons:
YES! JIPPI YEAH! JABBADABADOOO!!!!!!
Proteinet er i kjernen akkurat der det skal være og jeg har søren meg GENMODIFISERT EN PLANTE!
Nei, nå tar vi lunsj, dere.

Det er egentlig ganske utrolig at det meste gikk bra denne uka, for hjernen min har store problemer med å innse at sommeren er over. Den prøver desperat å dra på ferie midt i forelesningene, selv om øynene ser på PowerPointen og hånda holder rundt pennen. Slik har det egentlig alltid vært, særlig i matte. Da vi skulle velge mellom T- og P-mate på videregående, startet vi med å ta en veiledende test. Jeg leverte prøven og synes det gikk helt okay, men noen dager senere tok mattelæreren meg til side.

«Katharina, jeg ser her at du ønsker å velge T-matte,» sa hun med et alvorlig ansiktsutrykk.
«Det, eh, stemmer det», svarte jeg litt forvirret.
«Hm, ja, du fikk jo fem i matte på ungdomsskolen?» fortsatte mattelæreren.
«Ja.» Hva var det egentlig hun forsøkte å si?
«Riktig. For den testen gikk ikke så veldig bra, altså, men da synes jeg du skal velge T-matte likevel».

Ikke akkurat den mest motiverende starten, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle ta T-matte. Kanskje mest på trass, for å bevise at jeg kunne få det til. Jeg har aldri syntes at matte har vært supergøy eller enkelt. Men når jeg først får til en oppgave jeg har slitt med lenge, er det verdt strevet.

Heldigvis går sommerferiesyndromet over i løpet av høsten. I tillegg er jeg så heldig å ha en matematikerpappa som alltid har hjulpet meg videre når jeg har stått fast.

Siden den gang har jeg fortsatt å velge den vanskeligste matten hver gang. Jeg endte opp med å ta mer matte enn nødvendig i bachelorgraden min, men har aldri angret. Jo vanskeligere matten blir, jo morsommere er den å mestre. Og selv om matten jeg bruker nå er mest ganging, deling, pluss og minus, så hjelper det å ha en hjerne som er hardtrent i å tenke logisk og holde orden på tall.

Det var alt jeg skulle si om matte for denne gang. Til slutt kommer som lovet en dovendyr-funfact som jeg snublet over da jeg leste om avokado. Det viser seg nemlig at for omtrent ti tusen år siden fantes det SEKS METER lange gigantdovendyr på FIRE TONN i Sør-Amerika. Disse gigantiske beistene ser mye mer truende ut enn dagens lille halvsøvninge utgave, men de fleste av dem spiste bare grønt. For eksempel avokado.

Feriehjerne og genmodifiserte planter

Avokadogåten

Hva i all verden var planen til avokadotreet? Et seks meter langt gigantdovendyr kan gi oss svaret.

sloth_edited-1
Bringebær gir mening. Det er ikke vanskelig å forstå planen bak dem. Små, saftige bær. Søte og fulle av frø. Et eller annet dyr spiser dem, og bæsjer ut frøene på et annet sted. Vips, så har bringebærarten utvidet sitt territorium. Men prøv å se for deg at et dyr gjør det samme med en avokado. Det virker ikke bare ubehagelig, men direkte livsfarlig. Hvorfor lager avokadotreet så helt latterlig store frø?

Vind, vann og glupske dyr
Planter sitter fast i jorda. Utenom å flytte bladene sine etter sola, er
bevegelsesmulighetene få. Så når plantene skal spre frøene sine, må de bruke smarte triks. For eksempel lage irriterende frø som klistrer seg til hår og pels. Borrelåsen ble faktisk utviklet basert på strukturen til slike frø. En annen mulighet er å ta i bruk vinden, som løvetannen gjør. Etter gressplenen vår å dømme fungerer det veldig bra. Eller hva med vannet? Kokosnøtter er elegant designet for å kunne flyte, og inneholder en skikkelig overlevelsespakke for det nye frøet. Med både fuktighet og næring kan den nye kokosnøttspiren klare seg utmerket, selv i tørr sand. Det var altså aldri meningen at et eller annet glupsk dyr skulle sluke hele kokosnøtten. For avokadoen, derimot, var planen nettopp dette. Problemet er bare at beistene som skulle spise den ikke finnes lenger.

Megabeistenes tid
I utgangspunktet var planen til avokadotreet genial. Det feite, næringsrike fruktkjøttet er perfekt lokkemat for store, sultne vegetarianere. Og i nesten femti millioner år var det mer enn nok av dem. Svære, elefantlignende skapninger som mastodoner og gomphotherer trampet rundt i Amerika. Med massive tenner og overdimensjonerte spiserør kunne de glefse i seg hele avokadoer uten problemer. Det kunne også en absurd, seks meter lang utgave av dovendyret som fantes på denne tiden. Med en vekt på nærmere tre tonn kan du jo prøve å forestille deg hvor mye avokado den orket. Og senere, med frøene trygt plassert i magen, vandret den videre for å finne neste måltid. En optimal løsning for begge parter. Men så, for omtrent tretten tusen år siden, tok det lykkelige samarbeidet slutt. Avokadoens gode venner var plutselig borte.

Katastrofen
Ingen er helt sikre på hva som skjedde med megabeistene. En av hypotesene er at de store dyrene ble rammet av en katastrofe – en komet eller et voldsomt virusutbrudd. Andre poengterer at de ble utryddet på slutten av en lengre istid. Slet dyrene rett og slett med å tilpasse seg de nye temperaturene? Det kan være deler av forklaringen, men mye tyder på at dette ikke er det hele. For de store pattedyrene ble utryddet over hele verden – også i varme områder som var lite påvirket av istiden. Og samtidig som beistene forsvant, var det en glup, tobeint art som spredde seg til stadig nye områder. I en studie fra 2014 fant forskere ved Århus Universitet en klar sammenheng mellom menneskelig aktivitet og utryddelsen av de store pattedyrene. De smarte, effektive jegerne kom for brått på beistene. Allerede for tretten tusen år siden var menneskene i gang med å utrydde dyr.

Avokadoens redning
Avokadotreet fikk aldri med seg dramaet. Har du eksistert i millioner av år, føles tretten tusen som et øyeblikk. Det fortsetter intetanende å produsere sine overdimensjonerte frø. Kaster bort ressurser på å lage energirikt fruktkjøtt som blir etterlatt til å råtne på bakken. Lenge ser det ut til å gå mot slutten, men avokadoen er for god til å dø ut. På et eller annet tidspunkt oppdager en ny avokadospiser det fristende fruktkjøttet. Et puslete dyr med et helt vanlig spiserør og en ikke spesielt stor munn. Det bærer med seg fruktene og planter frøene nye steder. Og etter å ha drept alle treets venner, skulle det vel egentlig bare mangle at menneskene ga avokadoen en hjelpende hånd.


Illustrasjon: Linnea Vestre
Denne teksten er skrevet for Argument #4 2015. Klikk her for å lese hele utgaven. 

Avokadogåten