Katharina knuser ting, episode 2

Tittelen lyver litt. Jeg knuste ingen ting denne gangen. Stanget nesa i mikroskopet på et tidspunkt, så vi kan jo si at det teller. Når det er sagt, vil jeg be om tilgivelse for at jeg avsluttet forrige innlegg med en utspekulert cliffhanger. Har sett for mye på The Walking Dead i det siste. Et stykke brukket glass. En god del hundeceller. Og en 50 % sjanse for at DNA-et i kjernen skal lyse blått når jeg studerer prøven med UV-lys. Sannhetens øyeblikk var kommet. Og dere? Bare se på det her: rund celler 10x Jeg klarte det! Er det ikke fint? Vi farget også Golgi-apparatet, som kort sagt er et område i cellen der proteiner endres, pakkes og sendes dit de skal. For å gjøre dette brukte vi et antistoff laget av immunforsvaret til en kanin. Det geniale med antistoffer er at de kan gjenkjenne et bestemt protein og binde seg til nøyaktig det og ingenting annet. Så antistoffet vårt binder seg til Golgi, og vi tilsetter enda et antistoff som binder seg til antistoffet fra kaninen. Det nye antistoffet er bundet til noe som, hvis vi bestråler det med blått lys, lyser grønt. Vi bytter filter i mikroskopet til blått lys og skrur opp til hundre ganger forstørrelse: rund grønn Der, lysende i neongrønt, er det! Golgi-apparatet. Så fikk vi lyst til å se på cellekjernene med 100 ganger forstørrelse også. Vi byttet tilbake til UV-lys, og så plutselig ned på en smiley-celle. Ja, en smiley-celle. BARE SE PÅ HAN HER: rund smiley Hei. Her er resten av gjengen: spøkelser Ikke vet jeg hva som skjedde her, men cellene våres ser ut som glade spøkelser fra et Nintendo-spill. Livet smiler.

Katharina knuser ting, episode 2

Katharina knuser ting, episode 1 av 29381763873

Du har kanskje lagt merke til bildet øverst på bloggen? Det er celler fra munnen min som jeg tok bilde av for noen uker siden. Her ser man dem litt mer forstørret:

epitel_40x_crop
Epitelceller fra munnen min, 40 ganger forstørret.

Ganske gjennomsiktige greier. Det er ikke mye i cellen man kan se med vanlig lysmikroskopi. Du ser kjernen (klumpen i midten) og membranen, men ikke alt det andre. Se hvor mye rart som egentlig gjemmer seg der inne:

Dyrecelle. illustrasjon: Wikipedia Commons
Dyrecelle. illustrasjon: Wikipedia Commons

Uka etter skulle vi derfor farge celler med selvlysende stoffer for å se på strukturer i dem.
SYKT KULT.

Denne gangen skulle jeg ikke studere mine egne celler, men en stakkars hund som døde av kreft  på slutten av femtitallet sine. Helt siden den gang har cellene blitt dyrket i laboratorier. Få hunder kan skryte på seg å ha bidratt like mye til forsking som han her. Uansett, vi fikk altså en bitteliten glassplate der det lå slike hundeceller på den ene siden. Legg merke til dette: BARE på den ene siden. Vi måtte løfte platen med pinsett, og hele tiden huske hvilken side cellene var på.

Og her, mine damer og herrer, presenterer jeg knusingen: jeg tar tak i min plate med pinsetten, klemmer til og… Den brekker. I to. LIVET MITT ER OVER!

Neida. Det går egenlig fint. Jeg kan fortsatt bruke den ene glassbiten, det er nok av celler å se på. Det som derimot ikke går fint, er at jeg mister denne glassbiten i vaskeløsningen rett etterpå. HURRA. Hva er opp, hva er ned? Hvor er cellene nå? Hvem vet. 50 prosent sjanse for å velge riktig side er jo ikke så verst. Jeg velger en tilfeldig side og fortsetter. På slutten av laben leverer jeg inn cellene, og uka etter skal vi se på dem i fluorescensmikroskop.

Kommer Katharina til å se kule selvlysende Golgiapparater og cellekjerner, eller har hun brukt to timer på å dryppe stæsj på glass og vaske det bort etterpå?
FORTSETTELSE FØLGER.

Katharina knuser ting, episode 1 av 29381763873

Fiskeromantikk

I anledning alle hjerters dag disker jeg opp med litt ekte fiskeromantikk på bloggen. Møt Fugu, en japansk kulefisk. Han er så romantisk at han jobber kontinuerlig i en uke for å imponere damene. Veien til damenes hjerte, skal vi tro Fugu, er gjennom kunsten. Han lager nemlig en fantastisk sandskulptur med finnene sine for å fange deres oppmerksomhet.

(GIF-ene er lånt av Chalk and Water, og viser bilder fra et BBC-program om fisken)

I andre, mindre romantiske nyheter er Fugu kjent for å produsere en ekstremt farlig gift.

Fiskeromantikk

Fra glassknuser til biokjemiker

Etter et semester i Paris fant jeg veien til cellenes univers. 

Disse cellene hentet jeg ut av munnen med en q-tip.
Disse cellene hentet jeg ut av munnen min med en q-tip.

Umulige fag og umulige valg
Jeg var lenge usikker på om jeg egentlig kunne studere realfag. Jeg aldri følt meg som en ekte realist. Jeg tar ikke realfagene spesielt lett. Ofte er de vanskelige og frustrerende. Noen ganger føles de helt umulige. Jeg misunte de som elsket realfag og ba om ekstra mattenøtter. Jeg ville være ordentlig, lidenskapelig og fullstendig interessert i én ting. I stedet følte jeg meg litt interessert i alt. Skriving, foto, grafisk design, litteratur, kunst, musikk, mat, språk, programmering, kjemi, fysikk. Å velge bare én ting virket umulig.

Glassknuseren i Paris
Jeg utsatte det endelige valget, og dro til Paris. Der lærte jeg fransk og kunsthistorie, spiste baguetter og glemte formelsamlinger en liten stund. Pausen var lang nok til at jeg begynte å savne realfagene. Jeg savnet gleden over å skjønne en vanskelig oppgave og å forstå litt mer av hvordan naturen henger sammen. Da jeg fortalte romkameratene mine i Paris at jeg ville studere kjemi, er jeg ganske sikker på at de ble alvorlig bekymret. Katharina, glassknuseren. Etter å ha bodd med meg i knappe tre måneder, var det eneste vi hadde å drikke av for øyeblikket en ubeskrivelig stygg kyllingkopp. Det å sende meg inn i et laboratorium virket som en fare for menneskeheten. Til tross for dette startet jeg med kjemistudier på Blindern høsten etter Paris. Mye tydet på at de skulle få rett etter første laboratoriedag. Jeg presterte å pusse meg til blods på tommelen med et sandpapir, og måtte spørre labveilederen om plaster. Litt fortumlet fant hun fram førstehjelpsskrinet og erklærte at det var første gang de fikk bruk for det.

Veien til biokjemi
Heldigvis kan alt læres. Jeg kjempet meg gjennom laboratoriekurset i organisk kjemi, der jeg måtte håndtere glassutstyr verdt en halv månedslønn i en svimete tåke av løsemidler. Jeg ble stadig bedre på å helle ting fra et glass til et annet, og hadde nesten alle vinglassene i behold. Det første året tok jeg også et innføringsemne i biologi, og falt pladask for faget. Jeg lærte rare fakta om dyr og så på skikkelig fine mikroskopbilder. Det var slik jeg fant ut at biokjemi var det rette for meg. Jeg kunne kombinere systemene og logikken fra kjemien med alt det spennende og rare i biologien. Hver celle er et lite univers. Hvert sekund produserer jeg 17 millioner nye celler. Jeg elsker at alt er så komplekst, og at det er så mange gåter vi ikke har løst. Noen ganger er det to streker under svaret, andre ganger er det hundre spørsmålstegn etter en forenklet modell. Tenk at jeg, glassknuseren, har laget selvlysende bakterier med antibiotikaresistens, sentrifugert et kvernet oksehjerte og isolert DNA fra fiskesperm. Det er ganske kult.

Mer enn tørre labrapporter
Når jeg sitter nedgravd i pensum, oppgavesett og labinnleveringer, glemmer jeg fort å stoppe opp ved det spennende. Å la meg fascinere. I studiet mitt får jeg programmert, regnet, tegnet og pipettert, men skrivingen består stort sett av tørre labrapporter på passivform. Derfor har jeg valgt faget MNKOM3000: Formidling og vitenskapsjournalistikk. Jeg vil finne fram det spennende i faget mitt, og jeg vil skrive om det. Tekstene jeg skriver for kurset kommer til å bli publisert her. Samtidig kan jeg love en god dose funfacts, litt for mange mikroskopbilder og jevnlige oppdateringer på hva jeg ødelegger i laboratoriet. Velkommen til celleuniverset.

PS: Brukte du fem minutter på å lese denne teksten? Da har du produsert ca 5,1 milliarder nye celler, gratulerer!

Fra glassknuser til biokjemiker