Døden på laboratoriet

Jeg har hatt en solid dose lab i løpet av studiet mitt. Igjen og igjen har jeg lest labprotokoller som saklig og grundig forklarer nøyaktig hva vi skal gjøre. De byr sjeldent på overraskelser. «Ta en spatelspiss, bland i en erlenmeyerkolbe». Flott, dette har jeg sett før, dette kan jeg. Intetanende forventet jeg noe av det samme da jeg leste gjennom labprotokollen for i dag. Så slo denne åpningssetningen meg i fjeset:

«Bedøv og observer fluene på følgende måte:»

Videre fulgte en presis forklaring av hvordan vi skulle gå frem for å bedøve fluene med eter. Like saklig og nøyaktig som vanlig:

«Plastkorken over fluene fjernes og trakten legges over. Trakten holdes over åpningen til fluene har sluttet å bevege seg. NB! Unngå overbedøvelse, da dør fluene»

Vent nå litt. DØR? Å knuse glass med celler går fint, men en feil i dag ville lede til mord på samvittigheten. Og det ble verre:

«NB! La røret ligge horisontalt til fluene har begynt å bevege seg igjen, hvis ikke ”drukner” de i fluegrøten.»

Drukne? FLUEGRØT?

Jeg kunne skrevet at jeg ble livredd. Jeg kunne skrevet at jeg ikke ville risikere et massemord av uskyldige fluer som følge av mine manglende labferdigheter. Jeg kunne skrevet det, men det ville vært løgn. Egentlig tenkte jeg: SYKT KULT.

Selvfølgelig, jeg skulle gjøre mitt beste for at fluene ikke skulle dø. Men kjæresten min og jeg drepte flere titalls bananfluer på kjøkkenet i sommer, så fluemorder var jeg allerede. Det var bare å sette i gang.

IMG_6764IMG_6767

Vi helte nybedøvede, groggy bananfluer på et brett og plasserte dem på riktig sted med en pensel. Så kikket vi på dem gjennom lupen for å se etter mutasjoner. Noen hadde hvite øyne i stedet for røde. Dette var fordi genet for proteinet som bærer rødt fargepigment var mutert og ikke fungerte.

Bananfluen, eller Drosophila, som den så fint heter på latin, er blitt brukt utrolig mye av biologer som modellorganisme. Den er enkel å ta vare på, formerer seg lett og legger mange egg. Takket være den lille fluen har vi funnet ut mye om hvordan gener fungerer. Vi har forstått mer av hva som skjer under utviklingen av en organisme – hvordan organer og kroppsdeler dukker opp på riktig sted til riktig tid. For eksempel så forskere på noen rare bananfluer som hadde bein voksende ut av hodet i stedet for antenner. Da oppdaget man hvordan noen gener styrer utviklingen av hele organer. Det geniale er at selv om vi ser helt ulike ut, er det mange av de samme mekanismene som virker på våre egne gener. Forstår vi mer om bananfluen, forstår vi også litt mer om oss selv.

Til fluene som satte seg fast i fluegrøten i dag tidlig: Unnskyld. Og takk for innsatsen.

Døden på laboratoriet

Om å tisse bakover og en hyllest til flodhesten

Her om dagen pratet jeg med Bianca, min funfactguru. Jeg spurte om hun hadde noen forslag til hva jeg kunne skrive om, og det hadde hun selvfølgelig:

– Forskjellen mellom alligator og krokodille, fisker på vestsiden av Madagaskar, retromingente dyr, the Blue hole…
– Retro hva for noe?
– Retromingent. Husker du ikke quizen jeg lagde til bursdagen din?
– Husker det var noe sært, men det er nok info i quizene dine til å fylle et leksikon av funfacts, Bianca.

Det viser seg at retromingent betyr, helt enkelt, å tisse bakover. Det er visst ikke så vanlig, men et Google-søk forteller meg at blant annet vaskebjørner, kameler og flodhester gjør dette. Kunne skrevet mye om kameltiss, det er som en tykk sirup, men det får bli en annen gang. Nå har jeg lyst til å snakke om flodhester.

river-horse-95472_640

Flodhester, dere! For noen dyr. Kjemper med en gjennomsnittsvekt på 1500 kilo. De tilbringer mesteparten av livet i vann, slik at de holder seg avkjølte. Det er derfor ører, øyne og nesebor ligger på toppen av hodet. Flodhester sover på bunnen av elver og innsjøer. Uten å våkne svømmer de jevnlig opp til overflaten, åpner neseborene og puster litt. Når det mørkner, forlater de vannet for å spise gress. Er de heldige, får de luktet seg fram til litt frukt også.

Høres harmløst ut med en nattlig gresspiser som stort sett ligger i vannet og tar livet med ro. Jeg mener, se på bildet! De ser jo glade og ålreite ut. Egentlig ser du på et av Afrikas farligste og mest agressive dyr. Glem brølende løver, det er flodhesten som er sjefen! Hvis en flodhest føler seg truet, begynner den å riste på hodet, grynte og gjespe. Ved å vise fram tennene sine satser den på at du er smart nok til å stikke av. Flodhester er blant dyrene som dreper flest mennesker, så for all del, la dem tygge gresset sitt i fred.

466px-Hippo_yawn
Ikke et harmløst gjesp. Foto av wwarby, fra Wikipedia Commons.

En forsker som skulle ta en prøve av svetten deres måte faktisk kle seg i en avansert, gjørmeinnsmurt rustning før han turte å nærme seg dem. Årsaken til at han risikerte livet for litt flodhestsvette er at  den er ganske spesiell. Gjennom huden skiller de ut en rød væske som både er antibakteriell og gir solbeskyttelse. Den inneholder sure pigmenter som på engelsk har fått de klingende navnene hipposudoric acid og norhipposudoric acid. Disse pigmentene absorberer UV-stråling, akkurat som stoffene i solkremen vi smører oss inn med. Dessuten er de så sure at de motvirker bakterievekst, og det er ganske smart. Etter en flodhest har vært i kamp, som ikke er sjeldent, har den alltid litt antibakteriell sårvask tilgjengelig.

Okei dere, må gi meg med flodhestpratet nå. Skal lese om blekkspruter, som har blått blod, tre hjerter og en hjerne jeg ikke skal begynne å prate om en gang. Det kommer senere!

Om å tisse bakover og en hyllest til flodhesten