Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Hva jeg har gjort i det siste? Drept kreftceller. Men før du kaller meg snåsakvinnen eller vurderer å gi meg nobelprisen: det var ikke meningen at de skulle dø.

Cellene jeg tok livet av stammer fra en amerikansk kvinne som døde i 1951. Hun het Henrietta Lacks og kommer aldri til å vite at tonnevis av cellene hennes har blitt dyrket fram i plastskåler over hele kloden. Hvis du besøker en cellebiologi-lab en dag kan jeg garantere deg at de har litt av Henrietta i et skap et sted.

Svulstcellene hennes er sta, de følger ikke de vanlige spillereglene. De deler seg og deler seg ustanselig. Slik tok de livet av Henrietta Lacks, men slik ble de også et utrolig nyttig redskap for forskere. Eller, fra tid til annen, studenter som meg.

«Prøv å unngå bobler», sier labveileren. Jeg ser ulykkelig ned på den boblete cellemilkshaken jeg har klart å produsere. Ikke søren om de overlever helga, tenker jeg.

Der hadde jeg rett. Men faktisk overlevde ingen av de andres heller, så det var nok ikke boblene som tok knekken på dem. Når man jobber med levende celler kan mystiske ting skje. Det var bare å forsøke med nye.

Denne gangen fikk vi celler fra en hund som døde av nyrekreft i 1958. Vi passet på å være snille med dem og ga dem ny mat (det vil si, en væske med sukker, mineraler og andre ting cellene liker). Etterpå, ved mikroskopet, fikk jeg lov til å se først. Jeg satte platen forventningsfullt under mikroskopet, lette litt rundt og fant til slutt celler som … var døde. Fullstendig. Hele gjengen. Runde, boblete, stein døde celler.

De så litt kule ut, men det var ikke helt det jeg gikk for. Vi skulle jo filme levende celler! Heldigvis hadde neste student mer suksess. Cellene hennes levde, og hun hadde klart å få dem til å produsere selvlysende proteiner slik at ulike strukturer kommer til syne.

Se på det HER:

bilde1

Helt til slutt kommer en liten teaser (siden jeg er så glad i cliffhangere):

bilde4

For noen dager siden tok jeg med meg denne lille saken hjem og presset klistrepapiret på den mot puta. Dagen etter tok jeg prøven med meg til elektronmikroskopet. Det store spørsmålet er: Hva fant jeg? Kommer jeg noen sinne til å få sove igjen? FORTSETTELSE FØLGER.

Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet

Små, gule proteinkrystaller, baby!

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Kjære lesere. I dag var sannhetens øyeblikk. De siste ukene har jeg startet på labkurs nummer to, der vi jobber med et gult bakterieprotein som heter NrdI. Vi har brukt flere dager på å produsere det og rense det. Tilbragt en hel ettermiddag i et kjølerom og sentrifugert. Igjen og igjen. Vi har dryppet ørsmå dråper på glassplater til vi ble så lei at vi ikke kunne gjøre annet enn å le.

Alt dette har vi gjort for å kunne gro krystaller av proteinet. Hvordan det gikk, skal jeg snart fortelle dere. Men først vil jeg skrive litt om hvordan det gikk med realfagene på videregående.

På videregående var språkfagene mine beste fag. Jeg jobbet tusen ganger mer for femmeren i kjemi enn for sekseren i spansk. Faktisk likte jeg språk så godt at jeg brukte en sommerferie på å lære fransk på egenhånd. Noen i klassen hatet alle fag som ikke var realfag. Jeg fikk inntrykk av at de skjønte alle matteoppgavene med én gang, mens jeg måtte spørre om hjelp igjen og igjen.

Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke: Kan jeg egentlig studere realfag? Burde jeg ikke velge noe jeg har skikkelig talent for? Eller kanskje jeg burde velge noe sykt stilig. Noe som får folk til å nikke anerkjennende på fest. «Åh, studerer du det, så spennende». Filmproduksjon eller arkitektur eller noe sånt. Helst i utlandet.

Likevel endte jeg opp med kjemistudier på trauste og trygge Blindern. Jeg fryktet jeg ville være dårligst i klassen. Omgitt av landets fremste kjemigenier, som kanskje hadde tapetsert rommene sine med periodesystemet for alt jeg vet.

Heldigvis gikk det helt fint. Noen ganger spurte jeg om hjelp, andre ganger var det jeg som visste svaret. Og noen år senere sitter jeg, masterstudent i biokjemi, foran et mikroskop en mandags morgen.

Sannhetens øyeblikk er kommet. Krystallene har fått gro i en uke. Vi retter mikroskopet mot dråpen (DRAMATIKKEN, kjenner dere den?). Fokuserer linsen.

TROMMEVIRVEL.

…YESSSSSS! Små, gule proteinkrystaller, baby! Visstnok ikke helt så store som de skal være. Jeg synes de er fine uansett. De ser ut som små gullbarrer.

Vi lagde noen andre krystaller også, for å øve oss. Da brukte vi proteinet lysozym, som er lett å krystallisere. Sjekk alle de kule krystallene vi fant:

Min favoritt. Denne ville jeg beskrive som «litt fluffy klump av pinner», men det er visst mer korrekt å kalle den en rosett med nåler.

Videre har vi en ansamling diverse sammenvokst stæsj. Er ikke lett å beskrive krystaller på en måte som egner seg til labrapporten. Må jobbe litt med det.

Hva kan man så bruke krystaller til? Jo, de peneste av dem tar men med seg på ferie til Frankrike. Nærmere bestemt til synkrotronen i Grenoble (http://www.esrf.eu/). Der sender man kraftige røntgenstråler på krystallene. Ved å måle bølgene kan man lage et kart over elektronene i proteinet.

Dessverre fikk vi ikke stikke til Frankrike. Vi ble bare servert ferdige data som noen andre hadde skaffet. Deretter var det bare å sette i gang med tre dager datalab for å lage en modell av hvordan proteinet ser ut. Labveilederne foret oss med smågodt for å holde oss motiverte, så kan ikke klage.

Etter å ha latt maskinen regne, og regne, og regne litt til, begynner vi å finjustere modellen. Drar molekyler inn i elektronskyer og sørger for at ting er der de skal.

(Det gule er deler av en aminosyre, det blå og grønne er områder med elektroner).

Til slutt ender vi opp med en modell av proteinet. Her er min:

Jepp. Katharina har jobbet i tre dager med å lage et tøysete og ganske grelt bilde av noen spiraler og piler.

Tro det eller ei, det finnes mye nyttig informasjon i dette bildet! Hvis man vet hvordan et protein ser ut, kan man for eksempel bruke det til å lage tilpassede medisiner. Spiralene og pilene er bare én måte å vise det på. Man kan også se på overflaten. Dette gjorde vi da vi så på strukturen til et annet protein, fra influensavirus:

Det gule molekylet er influensamedisinen Tamiflu. Vi kunne faktisk se at proteinet har en grop der medisinen kan feste seg. Ganske stilig.

Jeg lar denne grønne klumpen runde av ukas innlegg.

Små, gule proteinkrystaller, baby!

Feriehjerne og genmodifiserte planter

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Folkens, finn fram popcornet, for i dette blogginnlegget skal jeg prate om matte.

Men aller først: litt om livet mitt siden sist. Jeg kan jo håpe at du er litt interessert. (Hvis du kom hit bare for dovendyr-funfacten, så er den helt nederst.)

Siden sist har jeg begynt på et intensivlabkurs i molekylærbiologi. Hvilket betyr lab hver dag, fra ni til fire. De som har lest bloggen min tidligere, vet at jeg er ganske flink til å knuse ting. Jeg hadde et slags forskrudd ønske om at noe skulle knuse igjen, så jeg kunne servere dere saftige historier på bloggen. Men dere, se på det her:

Endeløse mengder av… plastrør! Uknuselige, ørsmå plastrør. Jeg kan bare gi opp å bli en glassknusende toppblogger.

Uansett, det meste gikk bra. Vi fikk anledning til å tukle litt med naturen og lage GENMOFIDISERTE PLANTER. (De siste to ordene i forrige setning ville jeg helst ha i sånn horrorfilm-skrift der det renner blod nedover bokstavene, men jeg er ikke helt sikker på om velgriktig.no har en sånn innstilling tilgjengelig.) Her ser dere hvor lett det kan gjøres:

Planten suger villig til seg cocktailen av nye gener som vi har laget til den. Vi har festet et gen fra selvlysende maneter til et annet gen vi vil undersøke. Når planten begynner å lese sine nye gener, vil den lage proteiner med selvlysende ender som vi kan se i mikroskopet. Det er bare å vente og glede seg. Noen dager senere skjærer vi ut en bitteliten bit av bladet, tar den med til mikroskopet og ser dette:

Ok. Noen grønne prikker – kult. Eller vent. Her er det ingen grunn til å holde entusiasmen tilbake. En mer passende respons:
YES! JIPPI YEAH! JABBADABADOOO!!!!!!
Proteinet er i kjernen akkurat der det skal være og jeg har søren meg GENMODIFISERT EN PLANTE!
Nei, nå tar vi lunsj, dere.

Det er egentlig ganske utrolig at det meste gikk bra denne uka, for hjernen min har store problemer med å innse at sommeren er over. Den prøver desperat å dra på ferie midt i forelesningene, selv om øynene ser på PowerPointen og hånda holder rundt pennen. Slik har det egentlig alltid vært, særlig i matte. Da vi skulle velge mellom T- og P-mate på videregående, startet vi med å ta en veiledende test. Jeg leverte prøven og synes det gikk helt okay, men noen dager senere tok mattelæreren meg til side.

«Katharina, jeg ser her at du ønsker å velge T-matte,» sa hun med et alvorlig ansiktsutrykk.
«Det, eh, stemmer det», svarte jeg litt forvirret.
«Hm, ja, du fikk jo fem i matte på ungdomsskolen?» fortsatte mattelæreren.
«Ja.» Hva var det egentlig hun forsøkte å si?
«Riktig. For den testen gikk ikke så veldig bra, altså, men da synes jeg du skal velge T-matte likevel».

Ikke akkurat den mest motiverende starten, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle ta T-matte. Kanskje mest på trass, for å bevise at jeg kunne få det til. Jeg har aldri syntes at matte har vært supergøy eller enkelt. Men når jeg først får til en oppgave jeg har slitt med lenge, er det verdt strevet.

Heldigvis går sommerferiesyndromet over i løpet av høsten. I tillegg er jeg så heldig å ha en matematikerpappa som alltid har hjulpet meg videre når jeg har stått fast.

Siden den gang har jeg fortsatt å velge den vanskeligste matten hver gang. Jeg endte opp med å ta mer matte enn nødvendig i bachelorgraden min, men har aldri angret. Jo vanskeligere matten blir, jo morsommere er den å mestre. Og selv om matten jeg bruker nå er mest ganging, deling, pluss og minus, så hjelper det å ha en hjerne som er hardtrent i å tenke logisk og holde orden på tall.

Det var alt jeg skulle si om matte for denne gang. Til slutt kommer som lovet en dovendyr-funfact som jeg snublet over da jeg leste om avokado. Det viser seg nemlig at for omtrent ti tusen år siden fantes det SEKS METER lange gigantdovendyr på FIRE TONN i Sør-Amerika. Disse gigantiske beistene ser mye mer truende ut enn dagens lille halvsøvninge utgave, men de fleste av dem spiste bare grønt. For eksempel avokado.

Feriehjerne og genmodifiserte planter

Døden på laboratoriet

Jeg har hatt en solid dose lab i løpet av studiet mitt. Igjen og igjen har jeg lest labprotokoller som saklig og grundig forklarer nøyaktig hva vi skal gjøre. De byr sjeldent på overraskelser. «Ta en spatelspiss, bland i en erlenmeyerkolbe». Flott, dette har jeg sett før, dette kan jeg. Intetanende forventet jeg noe av det samme da jeg leste gjennom labprotokollen for i dag. Så slo denne åpningssetningen meg i fjeset:

«Bedøv og observer fluene på følgende måte:»

Videre fulgte en presis forklaring av hvordan vi skulle gå frem for å bedøve fluene med eter. Like saklig og nøyaktig som vanlig:

«Plastkorken over fluene fjernes og trakten legges over. Trakten holdes over åpningen til fluene har sluttet å bevege seg. NB! Unngå overbedøvelse, da dør fluene»

Vent nå litt. DØR? Å knuse glass med celler går fint, men en feil i dag ville lede til mord på samvittigheten. Og det ble verre:

«NB! La røret ligge horisontalt til fluene har begynt å bevege seg igjen, hvis ikke ”drukner” de i fluegrøten.»

Drukne? FLUEGRØT?

Jeg kunne skrevet at jeg ble livredd. Jeg kunne skrevet at jeg ikke ville risikere et massemord av uskyldige fluer som følge av mine manglende labferdigheter. Jeg kunne skrevet det, men det ville vært løgn. Egentlig tenkte jeg: SYKT KULT.

Selvfølgelig, jeg skulle gjøre mitt beste for at fluene ikke skulle dø. Men kjæresten min og jeg drepte flere titalls bananfluer på kjøkkenet i sommer, så fluemorder var jeg allerede. Det var bare å sette i gang.

IMG_6764IMG_6767

Vi helte nybedøvede, groggy bananfluer på et brett og plasserte dem på riktig sted med en pensel. Så kikket vi på dem gjennom lupen for å se etter mutasjoner. Noen hadde hvite øyne i stedet for røde. Dette var fordi genet for proteinet som bærer rødt fargepigment var mutert og ikke fungerte.

Bananfluen, eller Drosophila, som den så fint heter på latin, er blitt brukt utrolig mye av biologer som modellorganisme. Den er enkel å ta vare på, formerer seg lett og legger mange egg. Takket være den lille fluen har vi funnet ut mye om hvordan gener fungerer. Vi har forstått mer av hva som skjer under utviklingen av en organisme – hvordan organer og kroppsdeler dukker opp på riktig sted til riktig tid. For eksempel så forskere på noen rare bananfluer som hadde bein voksende ut av hodet i stedet for antenner. Da oppdaget man hvordan noen gener styrer utviklingen av hele organer. Det geniale er at selv om vi ser helt ulike ut, er det mange av de samme mekanismene som virker på våre egne gener. Forstår vi mer om bananfluen, forstår vi også litt mer om oss selv.

Til fluene som satte seg fast i fluegrøten i dag tidlig: Unnskyld. Og takk for innsatsen.

Døden på laboratoriet

Katharina knuser ting, episode 2

Tittelen lyver litt. Jeg knuste ingen ting denne gangen. Stanget nesa i mikroskopet på et tidspunkt, så vi kan jo si at det teller. Når det er sagt, vil jeg be om tilgivelse for at jeg avsluttet forrige innlegg med en utspekulert cliffhanger. Har sett for mye på The Walking Dead i det siste. Et stykke brukket glass. En god del hundeceller. Og en 50 % sjanse for at DNA-et i kjernen skal lyse blått når jeg studerer prøven med UV-lys. Sannhetens øyeblikk var kommet. Og dere? Bare se på det her: rund celler 10x Jeg klarte det! Er det ikke fint? Vi farget også Golgi-apparatet, som kort sagt er et område i cellen der proteiner endres, pakkes og sendes dit de skal. For å gjøre dette brukte vi et antistoff laget av immunforsvaret til en kanin. Det geniale med antistoffer er at de kan gjenkjenne et bestemt protein og binde seg til nøyaktig det og ingenting annet. Så antistoffet vårt binder seg til Golgi, og vi tilsetter enda et antistoff som binder seg til antistoffet fra kaninen. Det nye antistoffet er bundet til noe som, hvis vi bestråler det med blått lys, lyser grønt. Vi bytter filter i mikroskopet til blått lys og skrur opp til hundre ganger forstørrelse: rund grønn Der, lysende i neongrønt, er det! Golgi-apparatet. Så fikk vi lyst til å se på cellekjernene med 100 ganger forstørrelse også. Vi byttet tilbake til UV-lys, og så plutselig ned på en smiley-celle. Ja, en smiley-celle. BARE SE PÅ HAN HER: rund smiley Hei. Her er resten av gjengen: spøkelser Ikke vet jeg hva som skjedde her, men cellene våres ser ut som glade spøkelser fra et Nintendo-spill. Livet smiler.

Katharina knuser ting, episode 2

Katharina knuser ting, episode 1 av 29381763873

Du har kanskje lagt merke til bildet øverst på bloggen? Det er celler fra munnen min som jeg tok bilde av for noen uker siden. Her ser man dem litt mer forstørret:

epitel_40x_crop
Epitelceller fra munnen min, 40 ganger forstørret.

Ganske gjennomsiktige greier. Det er ikke mye i cellen man kan se med vanlig lysmikroskopi. Du ser kjernen (klumpen i midten) og membranen, men ikke alt det andre. Se hvor mye rart som egentlig gjemmer seg der inne:

Dyrecelle. illustrasjon: Wikipedia Commons
Dyrecelle. illustrasjon: Wikipedia Commons

Uka etter skulle vi derfor farge celler med selvlysende stoffer for å se på strukturer i dem.
SYKT KULT.

Denne gangen skulle jeg ikke studere mine egne celler, men en stakkars hund som døde av kreft  på slutten av femtitallet sine. Helt siden den gang har cellene blitt dyrket i laboratorier. Få hunder kan skryte på seg å ha bidratt like mye til forsking som han her. Uansett, vi fikk altså en bitteliten glassplate der det lå slike hundeceller på den ene siden. Legg merke til dette: BARE på den ene siden. Vi måtte løfte platen med pinsett, og hele tiden huske hvilken side cellene var på.

Og her, mine damer og herrer, presenterer jeg knusingen: jeg tar tak i min plate med pinsetten, klemmer til og… Den brekker. I to. LIVET MITT ER OVER!

Neida. Det går egenlig fint. Jeg kan fortsatt bruke den ene glassbiten, det er nok av celler å se på. Det som derimot ikke går fint, er at jeg mister denne glassbiten i vaskeløsningen rett etterpå. HURRA. Hva er opp, hva er ned? Hvor er cellene nå? Hvem vet. 50 prosent sjanse for å velge riktig side er jo ikke så verst. Jeg velger en tilfeldig side og fortsetter. På slutten av laben leverer jeg inn cellene, og uka etter skal vi se på dem i fluorescensmikroskop.

Kommer Katharina til å se kule selvlysende Golgiapparater og cellekjerner, eller har hun brukt to timer på å dryppe stæsj på glass og vaske det bort etterpå?
FORTSETTELSE FØLGER.

Katharina knuser ting, episode 1 av 29381763873