Avokadogåten

Hva i all verden var planen til avokadotreet? Et seks meter langt gigantdovendyr kan gi oss svaret.

sloth_edited-1
Bringebær gir mening. Det er ikke vanskelig å forstå planen bak dem. Små, saftige bær. Søte og fulle av frø. Et eller annet dyr spiser dem, og bæsjer ut frøene på et annet sted. Vips, så har bringebærarten utvidet sitt territorium. Men prøv å se for deg at et dyr gjør det samme med en avokado. Det virker ikke bare ubehagelig, men direkte livsfarlig. Hvorfor lager avokadotreet så helt latterlig store frø?

Vind, vann og glupske dyr
Planter sitter fast i jorda. Utenom å flytte bladene sine etter sola, er
bevegelsesmulighetene få. Så når plantene skal spre frøene sine, må de bruke smarte triks. For eksempel lage irriterende frø som klistrer seg til hår og pels. Borrelåsen ble faktisk utviklet basert på strukturen til slike frø. En annen mulighet er å ta i bruk vinden, som løvetannen gjør. Etter gressplenen vår å dømme fungerer det veldig bra. Eller hva med vannet? Kokosnøtter er elegant designet for å kunne flyte, og inneholder en skikkelig overlevelsespakke for det nye frøet. Med både fuktighet og næring kan den nye kokosnøttspiren klare seg utmerket, selv i tørr sand. Det var altså aldri meningen at et eller annet glupsk dyr skulle sluke hele kokosnøtten. For avokadoen, derimot, var planen nettopp dette. Problemet er bare at beistene som skulle spise den ikke finnes lenger.

Megabeistenes tid
I utgangspunktet var planen til avokadotreet genial. Det feite, næringsrike fruktkjøttet er perfekt lokkemat for store, sultne vegetarianere. Og i nesten femti millioner år var det mer enn nok av dem. Svære, elefantlignende skapninger som mastodoner og gomphotherer trampet rundt i Amerika. Med massive tenner og overdimensjonerte spiserør kunne de glefse i seg hele avokadoer uten problemer. Det kunne også en absurd, seks meter lang utgave av dovendyret som fantes på denne tiden. Med en vekt på nærmere tre tonn kan du jo prøve å forestille deg hvor mye avokado den orket. Og senere, med frøene trygt plassert i magen, vandret den videre for å finne neste måltid. En optimal løsning for begge parter. Men så, for omtrent tretten tusen år siden, tok det lykkelige samarbeidet slutt. Avokadoens gode venner var plutselig borte.

Katastrofen
Ingen er helt sikre på hva som skjedde med megabeistene. En av hypotesene er at de store dyrene ble rammet av en katastrofe – en komet eller et voldsomt virusutbrudd. Andre poengterer at de ble utryddet på slutten av en lengre istid. Slet dyrene rett og slett med å tilpasse seg de nye temperaturene? Det kan være deler av forklaringen, men mye tyder på at dette ikke er det hele. For de store pattedyrene ble utryddet over hele verden – også i varme områder som var lite påvirket av istiden. Og samtidig som beistene forsvant, var det en glup, tobeint art som spredde seg til stadig nye områder. I en studie fra 2014 fant forskere ved Århus Universitet en klar sammenheng mellom menneskelig aktivitet og utryddelsen av de store pattedyrene. De smarte, effektive jegerne kom for brått på beistene. Allerede for tretten tusen år siden var menneskene i gang med å utrydde dyr.

Avokadoens redning
Avokadotreet fikk aldri med seg dramaet. Har du eksistert i millioner av år, føles tretten tusen som et øyeblikk. Det fortsetter intetanende å produsere sine overdimensjonerte frø. Kaster bort ressurser på å lage energirikt fruktkjøtt som blir etterlatt til å råtne på bakken. Lenge ser det ut til å gå mot slutten, men avokadoen er for god til å dø ut. På et eller annet tidspunkt oppdager en ny avokadospiser det fristende fruktkjøttet. Et puslete dyr med et helt vanlig spiserør og en ikke spesielt stor munn. Det bærer med seg fruktene og planter frøene nye steder. Og etter å ha drept alle treets venner, skulle det vel egentlig bare mangle at menneskene ga avokadoen en hjelpende hånd.


Illustrasjon: Linnea Vestre
Denne teksten er skrevet for Argument #4 2015. Klikk her for å lese hele utgaven. 

Avokadogåten

Mallefisk

mallefisk
Foto: Shutterstock

I dag vil jeg gjerne hylle mallefisken. Den er kanskje ikke er særlig pen, men tar det igjen med å ha tidenes smakssans. Hundre tusen smaksløker, dere! Hundre tusen! Vi har bare beskjedne ti tusen. Mallefisken bruker sine smaksløk-bombarderte, sensitive værhår til å smake pusten til små ormer. Det er helt vilt! Når ormene puster slipper de karbondioksid ut i vannet og gjør det litt surere. Bare bittelitt, men nok til at fisken finner ut hvor de gjemmer seg under sanden og spiser dem opp.

Har skrevet en liten artikkel om disse supersmakende beistene på nysgjerrigper.no.

Mallefisk

Om å tisse bakover og en hyllest til flodhesten

Her om dagen pratet jeg med Bianca, min funfactguru. Jeg spurte om hun hadde noen forslag til hva jeg kunne skrive om, og det hadde hun selvfølgelig:

– Forskjellen mellom alligator og krokodille, fisker på vestsiden av Madagaskar, retromingente dyr, the Blue hole…
– Retro hva for noe?
– Retromingent. Husker du ikke quizen jeg lagde til bursdagen din?
– Husker det var noe sært, men det er nok info i quizene dine til å fylle et leksikon av funfacts, Bianca.

Det viser seg at retromingent betyr, helt enkelt, å tisse bakover. Det er visst ikke så vanlig, men et Google-søk forteller meg at blant annet vaskebjørner, kameler og flodhester gjør dette. Kunne skrevet mye om kameltiss, det er som en tykk sirup, men det får bli en annen gang. Nå har jeg lyst til å snakke om flodhester.

river-horse-95472_640

Flodhester, dere! For noen dyr. Kjemper med en gjennomsnittsvekt på 1500 kilo. De tilbringer mesteparten av livet i vann, slik at de holder seg avkjølte. Det er derfor ører, øyne og nesebor ligger på toppen av hodet. Flodhester sover på bunnen av elver og innsjøer. Uten å våkne svømmer de jevnlig opp til overflaten, åpner neseborene og puster litt. Når det mørkner, forlater de vannet for å spise gress. Er de heldige, får de luktet seg fram til litt frukt også.

Høres harmløst ut med en nattlig gresspiser som stort sett ligger i vannet og tar livet med ro. Jeg mener, se på bildet! De ser jo glade og ålreite ut. Egentlig ser du på et av Afrikas farligste og mest agressive dyr. Glem brølende løver, det er flodhesten som er sjefen! Hvis en flodhest føler seg truet, begynner den å riste på hodet, grynte og gjespe. Ved å vise fram tennene sine satser den på at du er smart nok til å stikke av. Flodhester er blant dyrene som dreper flest mennesker, så for all del, la dem tygge gresset sitt i fred.

466px-Hippo_yawn
Ikke et harmløst gjesp. Foto av wwarby, fra Wikipedia Commons.

En forsker som skulle ta en prøve av svetten deres måte faktisk kle seg i en avansert, gjørmeinnsmurt rustning før han turte å nærme seg dem. Årsaken til at han risikerte livet for litt flodhestsvette er at  den er ganske spesiell. Gjennom huden skiller de ut en rød væske som både er antibakteriell og gir solbeskyttelse. Den inneholder sure pigmenter som på engelsk har fått de klingende navnene hipposudoric acid og norhipposudoric acid. Disse pigmentene absorberer UV-stråling, akkurat som stoffene i solkremen vi smører oss inn med. Dessuten er de så sure at de motvirker bakterievekst, og det er ganske smart. Etter en flodhest har vært i kamp, som ikke er sjeldent, har den alltid litt antibakteriell sårvask tilgjengelig.

Okei dere, må gi meg med flodhestpratet nå. Skal lese om blekkspruter, som har blått blod, tre hjerter og en hjerne jeg ikke skal begynne å prate om en gang. Det kommer senere!

Om å tisse bakover og en hyllest til flodhesten

Fiskeromantikk

I anledning alle hjerters dag disker jeg opp med litt ekte fiskeromantikk på bloggen. Møt Fugu, en japansk kulefisk. Han er så romantisk at han jobber kontinuerlig i en uke for å imponere damene. Veien til damenes hjerte, skal vi tro Fugu, er gjennom kunsten. Han lager nemlig en fantastisk sandskulptur med finnene sine for å fange deres oppmerksomhet.

(GIF-ene er lånt av Chalk and Water, og viser bilder fra et BBC-program om fisken)

I andre, mindre romantiske nyheter er Fugu kjent for å produsere en ekstremt farlig gift.

Fiskeromantikk