Semesterets første måned: Blod og svette, men ingen tårer.

Nå er det en måned siden jeg startet på laben til Bakke-gruppen, som er en del av Senter for immunregulering.

Tror mamma leser denne bloggen, så la meg bare forsikre dere med én gang om at det ikke er mitt blod jeg snakker om. Prater selvfølgelig om blodet vi hentet i begynnelsen av januar fra en snill, anonym blodgiver.

Fra dette blodet isolerte vi hvite blodceller som vi lot vokse og gro i plastflasker. Matet dem og holdt dem i et varmt og fuktig skap, akkurat som de liker. I tillegg tilsatte vi signalstoffer som sier «Hei, bli dendrittiske celler!».

bilde2_13feb
Dendrittiske celler

«Yeah, hvorfor ikke?» tenkte cellene og grodde lange, rare utvekster og gjorde seg klar for å patruljere. Oppgaven til dendrittiske celler er nemlig å vandre rundt i kroppen din på jakt etter farlige ting. Straks de finner noe, for eksempel en bakterie, gnafser de i seg en bit av den. Etterpå kravler de så fort de kan bort til en lymfeknute for å vise fram hva de har funnet og advare de andre immuncellene.

Men hva er det som styrer hvordan de beveger seg? Hvordan blir de så raske og målrettede på sin vei mot lymfeknuten? Her er det ennå mye vi ikke vet, som jeg skal være med å forske på framover.

Det var blodet. Så var det svetten. Puh! Noen av tingene vi gjorde på laben måtte skje skikkelig effektivt. Det var ti minusgrader utenfor og jeg løp fram og tilbake til 37-gradersskapet ikledd ullgenser. Aiai. Men det gikk bra! Resultatet ble ingen tårer og masse moro foran mikroskopet.

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Semesterets første måned: Blod og svette, men ingen tårer.

Den mikroskopiske dansen

En liten del av deg danser alltid, uansett.

Et tett rom, kanskje en fredag. Noen setter på David Bowie. Bak høyttalerens sorte gitter begynner en plate å skyve på lufta, fram og tilbake. En bølge brer seg gjennom rommet.

Trommene, bassen, stemmen, hele sangen; alt er ikke annet enn hurtige trykkvariasjoner. Fortettninger og fortynninger, luftpartikler i bevegelse. Alt lyden krever er noe å bre seg i. Vann, blod, hud, knokler. Du kan kjenne musikken i hele kroppen. Bare i verdensrommets tomhet er det stille.

David Bowie lente seg mot mikrofonen, bestemte seg for en tone, strammet strupehodets muskler, presset opp luft. Stemmebåndet svingte til tonen han tenkte på, leppene formet ordene. Let’s dance. Mikrofonen vibrerte, kodet hver eneste bølge i elektrisitet. Og flere år senere, kanskje en fredag, kan lufta i et tett rom formes til de samme tonene.

Let’s dance to the song they’re playin’ on the radio, synger Bowie. Ordene vandrer mot deg, 340 meter i sekundet, inn i øregangen, treffer trommehinnen. Let’s dance. Den tynne, gjennomsiktige membranen vibrerer svakt til musikken. En kjede av tre ørsmå knokler begynner å bevege seg. Først vibrerer hammeren og ambolten, som en gang satt i kjeven til en øgleaktig skapning. Evolusjonen omformet dem, flyttet dem opp mot øret. De forsterker de svake lydbølgene og gir oss langt bedre hørsel enn reptilene.

Let’s dance. David Bowie dirrer i stigbøylen, kroppens minste knokkel. Enden på knokkelen presser kraftig mot en hinne som grenser til det indre øret, der sneglehuset skjuler seg. Det spiralformede røret er fylt med væske som lydbølgene brer seg gjennom. Det er like før du hører tonene.

Let’s dance. Sansecellene i sneglehuset adlyder. De ørsmå hårene deres svaier rytmisk i bølgene. Noen foretrekker de lyse tonenes tette, hurtige bølger. Andre celler danser helst til de brede, mørke tonene. I hver dansende celle åpner små kanaler seg, og kjemikalier flyter over til en nervecelle. De skaper elektriske signaler som vandrer gjennom tynne tråder til hørselsnerven og videre til hjernen. Der blir kjemi og elektrisitet forvandlet til musikk. Og så kan du velge om resten av kroppen skal begynne å danse.

 

Denne teksten er skrevet for Argument #1, 2016
Klikk her for å lese hele utgaven. 

Den mikroskopiske dansen