Lukten av fuktig jord

Veldig mange lukter som vi tar for gitt, er det bakterier som står for. Ta for eksempel lukten av fuktig jord. Den kan vi takke bakterieslekten Streptomyces for. På laboratoriet dyrket vi dem petriskåler, og hver gang jeg løftet lokket, var det som jeg ble tatt inn i en gammel kjeller. Streptomyces lager også forskjellige typer antibiotika, så jeg vil si de er en ganske fin gjeng. Bare se, disse lager et blått stoff!

IMG_5660

Advertisements
Lukten av fuktig jord

Her er den!

Nå finnes den faktisk, helt på ekte: min første bok. Rundt omkring i alle landets bokhandler. Vennene mine sender meg bilder fra Tromsø, Bergen og Trondheim – se, vi fant boka di! Det er helt sprøtt. En dag skal den bli svensk og dansk også, og jeg er så himla stolt og glad.

IMG_5749img_5746.jpg

Du kan også bestille boka rett fra Aschehougs nettsider, her.

Har du lekt med tanken på å skrive en bok selv? Da bør du stikke innom Realfagsbiblioteket på UiO kl 12 på tirsdag. Anna Blix (forfatter av En hyllest til sauen) og jeg prater om veien fra idé til bok, og det blir bra!

Her er den!

Det første mysteriet

I begynnelsen er du bare en knøttliten celle. Så deler den seg i to. To celler blir til fire. Åtte. Seksten. Snart dukker konturene av et menneske opp. En ryggmarg. Et hjerte som begynner å pulsere, ennå det fortsatt bare er et rør. Senere: lunger, øyne, munn. En hjerne. På noen magiske måneder blir en klump av celler forvandlet til en pustende, spisende og tenkende organisme.

Hvordan er det egentlig mulig?

For to år siden ble dette spørsmålet utgangspunktet for en artikkel jeg skrev som en del av MNKOM-emnet (Formidling og vitenskapsjournalistikk) på UiO. Lite visste jeg at det bare var begynnelsen. At det snart skulle dukke opp en e-post fra Aschehoug i innboksen min. At noen skulle spørre meg om ikke jeg kunne tenke meg å lage en bok. En BOK!!! Hallo! Med ISBN-nummer og perm og sidetall og pene bokstaver. Dette er helt bananas, tenkte jeg, og åpnet opp et nytt dokument i Word. Kunne like gjerne begynne med første kapittel. Ta det fra begynnelsen, ikke sant? Jeg søkte etter sædceller på Google. Og så var jeg i gang.

Det ble sommerferie, jeg stakk opp til biblioteket på Rikshospitalet og spurte hvor de hadde embryologibøkene sine. Tre tykke lærebøker fikk bli med i kofferten til Italia. Jeg satt ved bassengkanten og viste familien bilder av makabre fødselsdefekter og romvesen-lignende fostre. Googlet fiskenyrer, googlet sjøormer, googlet testikler, googlet banangluegener.

Det ble høst, det ble endeløse søndager på biblioteket. Babyverden.no ble min mest besøkte side. Google-algoritmene ble totalt forvirret og reklamerte for babysalver. Boka vokste og krympet litt om hverandre. Dokumentet stirret ondskapsfullt på meg hver gang jeg åpnet pc-en. En dag brukte jeg mange timer på å finne ut hvordan jeg kunne flette inn en fortelling om møkkbiller, bare fordi de var så morsomme. Endte til slutt opp med at jeg droppet det, men jeg klarte i det minste å lure inn blåhvalen. Og jeg klarte å skrive boka ferdig.

Det første mysteriet kommer 15. januar 2018, og jeg gleder meg sånn til å vise den til dere.

Det første mysteriet

Hei Zürich! 


Denne uka er jeg på kurs i Zürich! Forsøker å lære meg hvordan datamaskinen kan analysere mikroskopibildene mine. I pausene går vi ut og samler D-vitaminer og glaner på utsikten. Zürich i Oktober er visst som Oslo på en god sommerdag? Jeg skulle aldri ha pakket ullgenser.


Maskinen gir meg feilmeldinger, men også smilefjes. Så vi kommer overens. 

I fremtiden håper jeg å skrive en lengre tekst om dette, men inntil videre gir jeg meg her – verdenen utenfor klasserommet venter!

Hei Zürich! 

Dette innlegget handler ikke om sjøpølser

Noe av det morsomste jeg vet er å sjekke statistikken for denne bloggen. Hvor mange besøker den og hva leser de? Fascinerende nok er det teksten jeg skrev om sjøpølser som er den soleklare favoritten. Jeg vet ikke, kanskje er det en og samme person klikker seg inn, leser den igjen og igjen, uke etter uke. Eller så er dette rett og slett det folket vil ha: Sjøpølser.

Det gjør meg optimistisk på vegne av menneskeheten.

I andre nyheter så har jeg startet i ny jobb som stipendiat ved Institutt for biovitenskap! Fra nå av skal jeg drepe celler for cash. Se opp.

 

Dette innlegget handler ikke om sjøpølser

A Picture Book of 1000 Dying Cells

I et år har jeg matet celler, vasket celler, elektrosjokket celler. Jeg har filmet celler og drept celler, tilbragt sommerdager på et kjølerom og i mørket bak mikroskopet. Det var tider der jeg fryktet jeg måtte døpe denne blekka A Picture Book of 1000 Dying Cells, men jeg stolte på veileders motto for sommeren 2017: Det ordner seg. Det ordnet seg! Jeg har gjort mitt bidrag til Norges mastersyke. Mine damer og herrer, jeg gir dere: Characterization of Rab proteins involved in cell migration. Og selv om tittelen ikke avslører det, finnes det bilder der inne av celler som ligner små fyrverkeri.

master

 

A Picture Book of 1000 Dying Cells

1 år med eksperimenter på 5 minutter

HEI BLOGGEN. Og sorry fans (mamma? pappa?) for at jeg ikke har blogget på en evighet. Jeg lover dere at jeg skriver så fingrene verker, og boka jeg holder på med skal ut i januar 2018!

Så var det denne masteroppgaven, da. Akkurat nå holder jeg på med metodekapittelet. Altså alt jeg har gjort på laboratoriet det siste året, forklart på pinlig nøyaktig vis.
Resultatet blir mildt sagt dørgende kjedelig.

Egentlig har jeg jo gjort ganske mye kult. Derfor bestemte jeg meg for å lage en kjapp utgave her, slik jeg helst vil skrive det:

Isolation of PBMCs and generation of MDDCs: Går kort fortalt ut på å hente ut celler fra BLOD. Alt med blod er automatisk tøft.

Transient transfection: Også kjent som kunsten å gi cellene NYTT DNA SÅ DE BLIR SELVLYSENDE OG GJØR RARE TING. Ikke science fiction, helt rutine.
Her må det også nevnes transfection by electroporation der jeg gir celler ELEKTROSJOKK.

Cell lysis: Dette er rett og slett kontrollerte og presise MASSEMORD av celler.

Scratch wound migration assay: Denne metoden har egentlig et selvforklarende og ganske kult navn, for de vi gjør er virkelig å skrape et lite sår gjennom cellelaget. Etterpå filmer vi cellene mens de desperat prøver å reparere skaden.

SDS-PAGE and Western Blotting, eller Sagaen om De Tusen Proteingeléer: Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har lastet innholdet til en gjeng døde celler inn i en gelé og sendt strøm gjennom den. Overraskende nyttig, siden vi da separer proteinene i cellene etter størrelse. Etterpå finner vi ut hvor mye som finnes av et bestemt protein i cellene.

Membrane stripping: Dagens eneste eksempel på noe som høres mer spennende ut enn det egentlig er. Dette betyr bare at vi fjerner antistoffer fra en membran så vi kan tilsette nye, altså.

1 år med eksperimenter på 5 minutter