Hei Zürich! 


Denne uka er jeg på kurs i Zürich! Forsøker å lære meg hvordan datamaskinen kan analysere mikroskopibildene mine. I pausene går vi ut og samler D-vitaminer og glaner på utsikten. Zürich i Oktober er visst som Oslo på en god sommerdag? Jeg skulle aldri ha pakket ullgenser.


Maskinen gir meg feilmeldinger, men også smilefjes. Så vi kommer overens. 

I fremtiden håper jeg å skrive en lengre tekst om dette, men inntil videre gir jeg meg her – verdenen utenfor klasserommet venter!

Advertisements
Hei Zürich! 

Dette innlegget handler ikke om sjøpølser

Noe av det morsomste jeg vet er å sjekke statistikken for denne bloggen. Hvor mange besøker den og hva leser de? Fascinerende nok er det teksten jeg skrev om sjøpølser som er den soleklare favoritten. Jeg vet ikke, kanskje er det en og samme person klikker seg inn, leser den igjen og igjen, uke etter uke. Eller så er dette rett og slett det folket vil ha: Sjøpølser.

Det gjør meg optimistisk på vegne av menneskeheten.

I andre nyheter så har jeg startet i ny jobb som stipendiat ved Institutt for biovitenskap! Fra nå av skal jeg drepe celler for cash. Se opp.

 

Dette innlegget handler ikke om sjøpølser

A Picture Book of 1000 Dying Cells

I et år har jeg matet celler, vasket celler, elektrosjokket celler. Jeg har filmet celler og drept celler, tilbragt sommerdager på et kjølerom og i mørket bak mikroskopet. Det var tider der jeg fryktet jeg måtte døpe denne blekka A Picture Book of 1000 Dying Cells, men jeg stolte på veileders motto for sommeren 2017: Det ordner seg. Det ordnet seg! Jeg har gjort mitt bidrag til Norges mastersyke. Mine damer og herrer, jeg gir dere: Characterization of Rab proteins involved in cell migration. Og selv om tittelen ikke avslører det, finnes det bilder der inne av celler som ligner små fyrverkeri.

master

 

A Picture Book of 1000 Dying Cells

1 år med eksperimenter på 5 minutter

HEI BLOGGEN. Og sorry fans (mamma? pappa?) for at jeg ikke har blogget på en evighet. Jeg lover dere at jeg skriver så fingrene verker, og boka jeg holder på med skal ut i januar 2018!

Så var det denne masteroppgaven, da. Akkurat nå holder jeg på med metodekapittelet. Altså alt jeg har gjort på laboratoriet det siste året, forklart på pinlig nøyaktig vis.
Resultatet blir mildt sagt dørgende kjedelig.

Egentlig har jeg jo gjort ganske mye kult. Derfor bestemte jeg meg for å lage en kjapp utgave her, slik jeg helst vil skrive det:

Isolation of PBMCs and generation of MDDCs: Går kort fortalt ut på å hente ut celler fra BLOD. Alt med blod er automatisk tøft.

Transient transfection: Også kjent som kunsten å gi cellene NYTT DNA SÅ DE BLIR SELVLYSENDE OG GJØR RARE TING. Ikke science fiction, helt rutine.
Her må det også nevnes transfection by electroporation der jeg gir celler ELEKTROSJOKK.

Cell lysis: Dette er rett og slett kontrollerte og presise MASSEMORD av celler.

Scratch wound migration assay: Denne metoden har egentlig et selvforklarende og ganske kult navn, for de vi gjør er virkelig å skrape et lite sår gjennom cellelaget. Etterpå filmer vi cellene mens de desperat prøver å reparere skaden.

SDS-PAGE and Western Blotting, eller Sagaen om De Tusen Proteingeléer: Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har lastet innholdet til en gjeng døde celler inn i en gelé og sendt strøm gjennom den. Overraskende nyttig, siden vi da separer proteinene i cellene etter størrelse. Etterpå finner vi ut hvor mye som finnes av et bestemt protein i cellene.

Membrane stripping: Dagens eneste eksempel på noe som høres mer spennende ut enn det egentlig er. Dette betyr bare at vi fjerner antistoffer fra en membran så vi kan tilsette nye, altså.

1 år med eksperimenter på 5 minutter

2017 (2)

Blodbanken ringer, det begynner å bli rutine nå. Jeg tar på meg yttertøyet og går mot Ullevål, velger veien forbi vaskeriet fordi det lukter varm bomull. Når jeg får konvolutten med blodposen legger jeg den på innsiden av jakka, passer på at cellene ikke fryser på vei tilbake til Blindern. Forsiktig fordeler jeg blodet over i fem plastrør og setter dem i en sentrifugemaskin. Blodet snurrer rundt i en halvtime, jeg åpner Google og søker: fish kidneys. Da jeg var et embryo hadde jeg nyrer som lignet på fiskenyrer, men de ble byttet ut med mine ordentlige nyrer etter kort tid. Jeg søker: nine week old fetus. Ser ut som et romvesen. Nytt søk: kangaroo birth, det virker lettvint. Hvis jeg skal føde et barn vil jeg heller være kenguru enn menneske, tror jeg.

Maskinen piper, jeg tar ut rørene og ser at blodet har delt seg inn i tre lag. Det nederste er røde blodceller, så tett i tett at de nesten ser svarte ut. Øverst ligger plasmaet, en gul og gjennomsiktig vannløsning. Og midt mellom ligger cellene jeg er interessert i: et tynt, skummete lag som ligner toppen av en espresso. Det er de hvite blodcellene, immuncellene. Kroppens soldater, spioner og mordere. Jeg suger dem opp med en steril plastpipette.

Cellene blir vasket i saltvann før jeg flytter dem over til plastflasker fylt med rosa, næringsrik væske. Nå lurer jeg dere godt, tenker jeg. I plastflasken vokser cellene videre som om de fortsatt var i en kropp. De strekker seg utover, klistrer seg fast i bunnen, snakker litt med hverandre. Jeg tilsetter kjemiske signalstoffer og overbeviser dem om at skal bli akkurat det jeg ønsker: dendrittiske celler. Denne typen hvite blodceller patruljerer rundt i kroppen på jakt etter inntrengere og løper av sted til lymfeknutene så snart de finner noe. Senere lurer jeg cellene til å tro at de er under angrep ved å tilsette et sukkerstoff som finnes på overflaten av bakterier. Jo, også gir jeg dem et kort elektrosjokk. Men når jeg kikker på dem i mikroskopet etterpå så lever de fortsatt. Alt rører på seg, små bobler fyker rundt inne i cellen og frakter alle stoffene dit de skal i den mikroskopiske fabrikken. Hver eneste gang blir jeg like fascinert etter den første cellen. Og hver gang blir jeg like lei og utmattet etter den tjuende.

 

2017 (2)

2017 (1)

2016 var året jeg fikk skrivestipend og fylte søkehistorikken min med fiskenyrer, embryoer, kengurufødsler, morkake-smoothies (Googles forslag – anbefales ikke), sjimpansehjerner, sædforskere på 1600-tallet, kjønnsutviklingen hos sjøormer, hemmelige tvillinger og ikke spør meg hvor mange bananfluegener.

2017 skal bli året dette ender opp som en helt ekte BOK!!! Fy søren som jeg gleder meg. Følg med, så kommer det kanskje noen smakebiter. Heia bananfluene og heia 2017.

2017 (1)

Semesterets første måned: Blod og svette, men ingen tårer.

Nå er det en måned siden jeg startet på laben til Bakke-gruppen, som er en del av Senter for immunregulering.

Tror mamma leser denne bloggen, så la meg bare forsikre dere med én gang om at det ikke er mitt blod jeg snakker om. Prater selvfølgelig om blodet vi hentet i begynnelsen av januar fra en snill, anonym blodgiver.

Fra dette blodet isolerte vi hvite blodceller som vi lot vokse og gro i plastflasker. Matet dem og holdt dem i et varmt og fuktig skap, akkurat som de liker. I tillegg tilsatte vi signalstoffer som sier «Hei, bli dendrittiske celler!».

bilde2_13feb
Dendrittiske celler

«Yeah, hvorfor ikke?» tenkte cellene og grodde lange, rare utvekster og gjorde seg klar for å patruljere. Oppgaven til dendrittiske celler er nemlig å vandre rundt i kroppen din på jakt etter farlige ting. Straks de finner noe, for eksempel en bakterie, gnafser de i seg en bit av den. Etterpå kravler de så fort de kan bort til en lymfeknute for å vise fram hva de har funnet og advare de andre immuncellene.

Men hva er det som styrer hvordan de beveger seg? Hvordan blir de så raske og målrettede på sin vei mot lymfeknuten? Her er det ennå mye vi ikke vet, som jeg skal være med å forske på framover.

Det var blodet. Så var det svetten. Puh! Noen av tingene vi gjorde på laben måtte skje skikkelig effektivt. Det var ti minusgrader utenfor og jeg løp fram og tilbake til 37-gradersskapet ikledd ullgenser. Aiai. Men det gikk bra! Resultatet ble ingen tårer og masse moro foran mikroskopet.

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Semesterets første måned: Blod og svette, men ingen tårer.