Hodepute under mikroskopet

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Det finnes mange kule studier der ute. Men hvor mange studenter får sjansen til å dekke hodeputestøv med platina?

Vel, masterstudenter i biokjemi kan gjøre sånt. Så om ikke laserstrålene overbeviste deg, bør du i hvert fall begynne å revurdere ting nå.

Uansett, beklager at dere måtte vente. I forrige innlegg kom jeg jo med en aldri så liten cliffhanger. For de som ikke har fått det med seg, tok jeg med litt støv fra hodeputa mi til elektronmikroskopet for noen uker siden. Og nå, kjære lesere, er tiden inne for å avsløre hva jeg fant.

bilde5

Det første vi gjorde var å ta med prøvene til denne maskinen som ligner litt på en ubåt fra 60-tallet. Her fikk alle prøvene et tynt lag platina rundt seg. Jepp, du leste riktig. Platina. Kun det beste er godt nok når hodeputestøvet mitt skal bli bombadert med elektroner.

bilde6

Her ligger prøvene våres, skinnende og vakre. Labpartneren min hadde tatt med seg middinfiserte veps hjemmefra, bare sånn for gøy. De fikk platinabehandlingen de også. Deretter gikk turen videre til elektronmikroskopet, som ser ganske high-tech ut:

bilde7

Øyeblikket var omsider kommet. Vi satte prøven inn i mikroskopet, justerte innstillingene, og så…

bilde8

WÆÆÆÆH!

Hehe, tulla. Dette er den middinfiserte vepsen til labpartneren. Tilbake til puta, som viste seg å inneholde….

bilde9

Hår. Forstørret opp til det ugjenkjennelige. Litt kult, men eh… Hvor var alle monstrene? Groteske midd og skumle parasitter?

Etter en lang safari i hodeputelandskapet innså jeg at det eneste jeg hadde fått med var fibre, hår og et hudflak. Jeg er tydeligvis innehaver av universets kjedeligste pute.

Enda godt labpartneren hadde tatt med seg den midden:

bilde10

Trodde det bodde sånne i hele senga mi og spiste på gamle hudflak. Det gjør det sikkert også, men de er tydeligvis ikke noen linselus.

Det var det. Håper dere ikke ble alt for skuffet, og ønsker dere alle en skikkelig fin juleferie! Det blir selvfølgelig mer blogging i 2016, så følg med.

Hodepute under mikroskopet

Sjøpølse

Ypper du med en sjøpølse kan det fort bli ubehagelig for begge parter.

Livet til en sjøpølse utarter seg stort sett fredelig. Den bruker dagene sine på å fange opp plankton og avfall som flyter med havstrømmene. Med små tentakler henter den lille klumpen på havbunnen både frokost, lunsj og middag. Kroppen er redusert til det mest nødvendige: munn i den ene enden, anus i den andre. Tarmer, kjønnskjertel, små rør som henter oksygen. Et nervesystem, men ingen hjerne.

I blant flørter den kanskje litt med han der fine sjøpølsa noen meter borti sanden. Lager et frekt hormonsignal som flyter gjennom vannet. Hva sier du, jeg slipper ut noen egg her borte og du sender over litt sperm? Sjøpølsenes reproduksjon er lydløs og plager ikke en sjel. Dessuten filtrerer de vann og holder området rent og pent. Snakk om trivelige naboer.

For noen er dessverre sjøpølsa også en litt for fristende nabo. Fra tid til annen klarer ikke fiskene som svømmer forbi å holde finnene fra pølsefatet. Det kan de fort angre på. For når en fredelig liten sjøpølse skal true en hel fisk, kreves desperate løsninger. Den trekker musklene kraftig sammen, tar sats – og slenger ut sine egne tarmer gjennom rumpa. Fisken befinner seg med ett i et groteskt kaos av slimete, hvite tråder. I forvirringen som oppstår får sjøpølsa anledning til å trekke seg stille tilbake. Rolig begynner den arbeidet med å gjenoppbygge organene sine. Forhåpentligvis blir den ikke forstyrret på en stund.

 

Denne teksten er skrevet for Argument #5, 2015 som en del av spalten “Utgavens organisme”. Klikk her for å lese hele utgaven. 

Sjøpølse

Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Hva jeg har gjort i det siste? Drept kreftceller. Men før du kaller meg snåsakvinnen eller vurderer å gi meg nobelprisen: det var ikke meningen at de skulle dø.

Cellene jeg tok livet av stammer fra en amerikansk kvinne som døde i 1951. Hun het Henrietta Lacks og kommer aldri til å vite at tonnevis av cellene hennes har blitt dyrket fram i plastskåler over hele kloden. Hvis du besøker en cellebiologi-lab en dag kan jeg garantere deg at de har litt av Henrietta i et skap et sted.

Svulstcellene hennes er sta, de følger ikke de vanlige spillereglene. De deler seg og deler seg ustanselig. Slik tok de livet av Henrietta Lacks, men slik ble de også et utrolig nyttig redskap for forskere. Eller, fra tid til annen, studenter som meg.

«Prøv å unngå bobler», sier labveileren. Jeg ser ulykkelig ned på den boblete cellemilkshaken jeg har klart å produsere. Ikke søren om de overlever helga, tenker jeg.

Der hadde jeg rett. Men faktisk overlevde ingen av de andres heller, så det var nok ikke boblene som tok knekken på dem. Når man jobber med levende celler kan mystiske ting skje. Det var bare å forsøke med nye.

Denne gangen fikk vi celler fra en hund som døde av nyrekreft i 1958. Vi passet på å være snille med dem og ga dem ny mat (det vil si, en væske med sukker, mineraler og andre ting cellene liker). Etterpå, ved mikroskopet, fikk jeg lov til å se først. Jeg satte platen forventningsfullt under mikroskopet, lette litt rundt og fant til slutt celler som … var døde. Fullstendig. Hele gjengen. Runde, boblete, stein døde celler.

De så litt kule ut, men det var ikke helt det jeg gikk for. Vi skulle jo filme levende celler! Heldigvis hadde neste student mer suksess. Cellene hennes levde, og hun hadde klart å få dem til å produsere selvlysende proteiner slik at ulike strukturer kommer til syne.

Se på det HER:

bilde1

Helt til slutt kommer en liten teaser (siden jeg er så glad i cliffhangere):

bilde4

For noen dager siden tok jeg med meg denne lille saken hjem og presset klistrepapiret på den mot puta. Dagen etter tok jeg prøven med meg til elektronmikroskopet. Det store spørsmålet er: Hva fant jeg? Kommer jeg noen sinne til å få sove igjen? FORTSETTELSE FØLGER.

Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet