Den mikroskopiske dansen

En liten del av deg danser alltid, uansett.

Et tett rom, kanskje en fredag. Noen setter på David Bowie. Bak høyttalerens sorte gitter begynner en plate å skyve på lufta, fram og tilbake. En bølge brer seg gjennom rommet.

Trommene, bassen, stemmen, hele sangen; alt er ikke annet enn hurtige trykkvariasjoner. Fortettninger og fortynninger, luftpartikler i bevegelse. Alt lyden krever er noe å bre seg i. Vann, blod, hud, knokler. Du kan kjenne musikken i hele kroppen. Bare i verdensrommets tomhet er det stille.

David Bowie lente seg mot mikrofonen, bestemte seg for en tone, strammet strupehodets muskler, presset opp luft. Stemmebåndet svingte til tonen han tenkte på, leppene formet ordene. Let’s dance. Mikrofonen vibrerte, kodet hver eneste bølge i elektrisitet. Og flere år senere, kanskje en fredag, kan lufta i et tett rom formes til de samme tonene.

Let’s dance to the song they’re playin’ on the radio, synger Bowie. Ordene vandrer mot deg, 340 meter i sekundet, inn i øregangen, treffer trommehinnen. Let’s dance. Den tynne, gjennomsiktige membranen vibrerer svakt til musikken. En kjede av tre ørsmå knokler begynner å bevege seg. Først vibrerer hammeren og ambolten, som en gang satt i kjeven til en øgleaktig skapning. Evolusjonen omformet dem, flyttet dem opp mot øret. De forsterker de svake lydbølgene og gir oss langt bedre hørsel enn reptilene.

Let’s dance. David Bowie dirrer i stigbøylen, kroppens minste knokkel. Enden på knokkelen presser kraftig mot en hinne som grenser til det indre øret, der sneglehuset skjuler seg. Det spiralformede røret er fylt med væske som lydbølgene brer seg gjennom. Det er like før du hører tonene.

Let’s dance. Sansecellene i sneglehuset adlyder. De ørsmå hårene deres svaier rytmisk i bølgene. Noen foretrekker de lyse tonenes tette, hurtige bølger. Andre celler danser helst til de brede, mørke tonene. I hver dansende celle åpner små kanaler seg, og kjemikalier flyter over til en nervecelle. De skaper elektriske signaler som vandrer gjennom tynne tråder til hørselsnerven og videre til hjernen. Der blir kjemi og elektrisitet forvandlet til musikk. Og så kan du velge om resten av kroppen skal begynne å danse.

 

Denne teksten er skrevet for Argument #1, 2016
Klikk her for å lese hele utgaven. 

Den mikroskopiske dansen

Hodepute under mikroskopet

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Det finnes mange kule studier der ute. Men hvor mange studenter får sjansen til å dekke hodeputestøv med platina?

Vel, masterstudenter i biokjemi kan gjøre sånt. Så om ikke laserstrålene overbeviste deg, bør du i hvert fall begynne å revurdere ting nå.

Uansett, beklager at dere måtte vente. I forrige innlegg kom jeg jo med en aldri så liten cliffhanger. For de som ikke har fått det med seg, tok jeg med litt støv fra hodeputa mi til elektronmikroskopet for noen uker siden. Og nå, kjære lesere, er tiden inne for å avsløre hva jeg fant.

bilde5

Det første vi gjorde var å ta med prøvene til denne maskinen som ligner litt på en ubåt fra 60-tallet. Her fikk alle prøvene et tynt lag platina rundt seg. Jepp, du leste riktig. Platina. Kun det beste er godt nok når hodeputestøvet mitt skal bli bombadert med elektroner.

bilde6

Her ligger prøvene våres, skinnende og vakre. Labpartneren min hadde tatt med seg middinfiserte veps hjemmefra, bare sånn for gøy. De fikk platinabehandlingen de også. Deretter gikk turen videre til elektronmikroskopet, som ser ganske high-tech ut:

bilde7

Øyeblikket var omsider kommet. Vi satte prøven inn i mikroskopet, justerte innstillingene, og så…

bilde8

WÆÆÆÆH!

Hehe, tulla. Dette er den middinfiserte vepsen til labpartneren. Tilbake til puta, som viste seg å inneholde….

bilde9

Hår. Forstørret opp til det ugjenkjennelige. Litt kult, men eh… Hvor var alle monstrene? Groteske midd og skumle parasitter?

Etter en lang safari i hodeputelandskapet innså jeg at det eneste jeg hadde fått med var fibre, hår og et hudflak. Jeg er tydeligvis innehaver av universets kjedeligste pute.

Enda godt labpartneren hadde tatt med seg den midden:

bilde10

Trodde det bodde sånne i hele senga mi og spiste på gamle hudflak. Det gjør det sikkert også, men de er tydeligvis ikke noen linselus.

Det var det. Håper dere ikke ble alt for skuffet, og ønsker dere alle en skikkelig fin juleferie! Det blir selvfølgelig mer blogging i 2016, så følg med.

Hodepute under mikroskopet

Sjøpølse

Ypper du med en sjøpølse kan det fort bli ubehagelig for begge parter.

Livet til en sjøpølse utarter seg stort sett fredelig. Den bruker dagene sine på å fange opp plankton og avfall som flyter med havstrømmene. Med små tentakler henter den lille klumpen på havbunnen både frokost, lunsj og middag. Kroppen er redusert til det mest nødvendige: munn i den ene enden, anus i den andre. Tarmer, kjønnskjertel, små rør som henter oksygen. Et nervesystem, men ingen hjerne.

I blant flørter den kanskje litt med han der fine sjøpølsa noen meter borti sanden. Lager et frekt hormonsignal som flyter gjennom vannet. Hva sier du, jeg slipper ut noen egg her borte og du sender over litt sperm? Sjøpølsenes reproduksjon er lydløs og plager ikke en sjel. Dessuten filtrerer de vann og holder området rent og pent. Snakk om trivelige naboer.

For noen er dessverre sjøpølsa også en litt for fristende nabo. Fra tid til annen klarer ikke fiskene som svømmer forbi å holde finnene fra pølsefatet. Det kan de fort angre på. For når en fredelig liten sjøpølse skal true en hel fisk, kreves desperate løsninger. Den trekker musklene kraftig sammen, tar sats – og slenger ut sine egne tarmer gjennom rumpa. Fisken befinner seg med ett i et groteskt kaos av slimete, hvite tråder. I forvirringen som oppstår får sjøpølsa anledning til å trekke seg stille tilbake. Rolig begynner den arbeidet med å gjenoppbygge organene sine. Forhåpentligvis blir den ikke forstyrret på en stund.

 

Denne teksten er skrevet for Argument #5, 2015 som en del av spalten “Utgavens organisme”. Klikk her for å lese hele utgaven. 

Sjøpølse

Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Hva jeg har gjort i det siste? Drept kreftceller. Men før du kaller meg snåsakvinnen eller vurderer å gi meg nobelprisen: det var ikke meningen at de skulle dø.

Cellene jeg tok livet av stammer fra en amerikansk kvinne som døde i 1951. Hun het Henrietta Lacks og kommer aldri til å vite at tonnevis av cellene hennes har blitt dyrket fram i plastskåler over hele kloden. Hvis du besøker en cellebiologi-lab en dag kan jeg garantere deg at de har litt av Henrietta i et skap et sted.

Svulstcellene hennes er sta, de følger ikke de vanlige spillereglene. De deler seg og deler seg ustanselig. Slik tok de livet av Henrietta Lacks, men slik ble de også et utrolig nyttig redskap for forskere. Eller, fra tid til annen, studenter som meg.

«Prøv å unngå bobler», sier labveileren. Jeg ser ulykkelig ned på den boblete cellemilkshaken jeg har klart å produsere. Ikke søren om de overlever helga, tenker jeg.

Der hadde jeg rett. Men faktisk overlevde ingen av de andres heller, så det var nok ikke boblene som tok knekken på dem. Når man jobber med levende celler kan mystiske ting skje. Det var bare å forsøke med nye.

Denne gangen fikk vi celler fra en hund som døde av nyrekreft i 1958. Vi passet på å være snille med dem og ga dem ny mat (det vil si, en væske med sukker, mineraler og andre ting cellene liker). Etterpå, ved mikroskopet, fikk jeg lov til å se først. Jeg satte platen forventningsfullt under mikroskopet, lette litt rundt og fant til slutt celler som … var døde. Fullstendig. Hele gjengen. Runde, boblete, stein døde celler.

De så litt kule ut, men det var ikke helt det jeg gikk for. Vi skulle jo filme levende celler! Heldigvis hadde neste student mer suksess. Cellene hennes levde, og hun hadde klart å få dem til å produsere selvlysende proteiner slik at ulike strukturer kommer til syne.

Se på det HER:

bilde1

Helt til slutt kommer en liten teaser (siden jeg er så glad i cliffhangere):

bilde4

For noen dager siden tok jeg med meg denne lille saken hjem og presset klistrepapiret på den mot puta. Dagen etter tok jeg prøven med meg til elektronmikroskopet. Det store spørsmålet er: Hva fant jeg? Kommer jeg noen sinne til å få sove igjen? FORTSETTELSE FØLGER.

Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet

Små, gule proteinkrystaller, baby!

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Kjære lesere. I dag var sannhetens øyeblikk. De siste ukene har jeg startet på labkurs nummer to, der vi jobber med et gult bakterieprotein som heter NrdI. Vi har brukt flere dager på å produsere det og rense det. Tilbragt en hel ettermiddag i et kjølerom og sentrifugert. Igjen og igjen. Vi har dryppet ørsmå dråper på glassplater til vi ble så lei at vi ikke kunne gjøre annet enn å le.

Alt dette har vi gjort for å kunne gro krystaller av proteinet. Hvordan det gikk, skal jeg snart fortelle dere. Men først vil jeg skrive litt om hvordan det gikk med realfagene på videregående.

På videregående var språkfagene mine beste fag. Jeg jobbet tusen ganger mer for femmeren i kjemi enn for sekseren i spansk. Faktisk likte jeg språk så godt at jeg brukte en sommerferie på å lære fransk på egenhånd. Noen i klassen hatet alle fag som ikke var realfag. Jeg fikk inntrykk av at de skjønte alle matteoppgavene med én gang, mens jeg måtte spørre om hjelp igjen og igjen.

Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke: Kan jeg egentlig studere realfag? Burde jeg ikke velge noe jeg har skikkelig talent for? Eller kanskje jeg burde velge noe sykt stilig. Noe som får folk til å nikke anerkjennende på fest. «Åh, studerer du det, så spennende». Filmproduksjon eller arkitektur eller noe sånt. Helst i utlandet.

Likevel endte jeg opp med kjemistudier på trauste og trygge Blindern. Jeg fryktet jeg ville være dårligst i klassen. Omgitt av landets fremste kjemigenier, som kanskje hadde tapetsert rommene sine med periodesystemet for alt jeg vet.

Heldigvis gikk det helt fint. Noen ganger spurte jeg om hjelp, andre ganger var det jeg som visste svaret. Og noen år senere sitter jeg, masterstudent i biokjemi, foran et mikroskop en mandags morgen.

Sannhetens øyeblikk er kommet. Krystallene har fått gro i en uke. Vi retter mikroskopet mot dråpen (DRAMATIKKEN, kjenner dere den?). Fokuserer linsen.

TROMMEVIRVEL.

…YESSSSSS! Små, gule proteinkrystaller, baby! Visstnok ikke helt så store som de skal være. Jeg synes de er fine uansett. De ser ut som små gullbarrer.

Vi lagde noen andre krystaller også, for å øve oss. Da brukte vi proteinet lysozym, som er lett å krystallisere. Sjekk alle de kule krystallene vi fant:

Min favoritt. Denne ville jeg beskrive som «litt fluffy klump av pinner», men det er visst mer korrekt å kalle den en rosett med nåler.

Videre har vi en ansamling diverse sammenvokst stæsj. Er ikke lett å beskrive krystaller på en måte som egner seg til labrapporten. Må jobbe litt med det.

Hva kan man så bruke krystaller til? Jo, de peneste av dem tar men med seg på ferie til Frankrike. Nærmere bestemt til synkrotronen i Grenoble (http://www.esrf.eu/). Der sender man kraftige røntgenstråler på krystallene. Ved å måle bølgene kan man lage et kart over elektronene i proteinet.

Dessverre fikk vi ikke stikke til Frankrike. Vi ble bare servert ferdige data som noen andre hadde skaffet. Deretter var det bare å sette i gang med tre dager datalab for å lage en modell av hvordan proteinet ser ut. Labveilederne foret oss med smågodt for å holde oss motiverte, så kan ikke klage.

Etter å ha latt maskinen regne, og regne, og regne litt til, begynner vi å finjustere modellen. Drar molekyler inn i elektronskyer og sørger for at ting er der de skal.

(Det gule er deler av en aminosyre, det blå og grønne er områder med elektroner).

Til slutt ender vi opp med en modell av proteinet. Her er min:

Jepp. Katharina har jobbet i tre dager med å lage et tøysete og ganske grelt bilde av noen spiraler og piler.

Tro det eller ei, det finnes mye nyttig informasjon i dette bildet! Hvis man vet hvordan et protein ser ut, kan man for eksempel bruke det til å lage tilpassede medisiner. Spiralene og pilene er bare én måte å vise det på. Man kan også se på overflaten. Dette gjorde vi da vi så på strukturen til et annet protein, fra influensavirus:

Det gule molekylet er influensamedisinen Tamiflu. Vi kunne faktisk se at proteinet har en grop der medisinen kan feste seg. Ganske stilig.

Jeg lar denne grønne klumpen runde av ukas innlegg.

Små, gule proteinkrystaller, baby!

Feriehjerne og genmodifiserte planter

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Folkens, finn fram popcornet, for i dette blogginnlegget skal jeg prate om matte.

Men aller først: litt om livet mitt siden sist. Jeg kan jo håpe at du er litt interessert. (Hvis du kom hit bare for dovendyr-funfacten, så er den helt nederst.)

Siden sist har jeg begynt på et intensivlabkurs i molekylærbiologi. Hvilket betyr lab hver dag, fra ni til fire. De som har lest bloggen min tidligere, vet at jeg er ganske flink til å knuse ting. Jeg hadde et slags forskrudd ønske om at noe skulle knuse igjen, så jeg kunne servere dere saftige historier på bloggen. Men dere, se på det her:

Endeløse mengder av… plastrør! Uknuselige, ørsmå plastrør. Jeg kan bare gi opp å bli en glassknusende toppblogger.

Uansett, det meste gikk bra. Vi fikk anledning til å tukle litt med naturen og lage GENMOFIDISERTE PLANTER. (De siste to ordene i forrige setning ville jeg helst ha i sånn horrorfilm-skrift der det renner blod nedover bokstavene, men jeg er ikke helt sikker på om velgriktig.no har en sånn innstilling tilgjengelig.) Her ser dere hvor lett det kan gjøres:

Planten suger villig til seg cocktailen av nye gener som vi har laget til den. Vi har festet et gen fra selvlysende maneter til et annet gen vi vil undersøke. Når planten begynner å lese sine nye gener, vil den lage proteiner med selvlysende ender som vi kan se i mikroskopet. Det er bare å vente og glede seg. Noen dager senere skjærer vi ut en bitteliten bit av bladet, tar den med til mikroskopet og ser dette:

Ok. Noen grønne prikker – kult. Eller vent. Her er det ingen grunn til å holde entusiasmen tilbake. En mer passende respons:
YES! JIPPI YEAH! JABBADABADOOO!!!!!!
Proteinet er i kjernen akkurat der det skal være og jeg har søren meg GENMODIFISERT EN PLANTE!
Nei, nå tar vi lunsj, dere.

Det er egentlig ganske utrolig at det meste gikk bra denne uka, for hjernen min har store problemer med å innse at sommeren er over. Den prøver desperat å dra på ferie midt i forelesningene, selv om øynene ser på PowerPointen og hånda holder rundt pennen. Slik har det egentlig alltid vært, særlig i matte. Da vi skulle velge mellom T- og P-mate på videregående, startet vi med å ta en veiledende test. Jeg leverte prøven og synes det gikk helt okay, men noen dager senere tok mattelæreren meg til side.

«Katharina, jeg ser her at du ønsker å velge T-matte,» sa hun med et alvorlig ansiktsutrykk.
«Det, eh, stemmer det», svarte jeg litt forvirret.
«Hm, ja, du fikk jo fem i matte på ungdomsskolen?» fortsatte mattelæreren.
«Ja.» Hva var det egentlig hun forsøkte å si?
«Riktig. For den testen gikk ikke så veldig bra, altså, men da synes jeg du skal velge T-matte likevel».

Ikke akkurat den mest motiverende starten, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle ta T-matte. Kanskje mest på trass, for å bevise at jeg kunne få det til. Jeg har aldri syntes at matte har vært supergøy eller enkelt. Men når jeg først får til en oppgave jeg har slitt med lenge, er det verdt strevet.

Heldigvis går sommerferiesyndromet over i løpet av høsten. I tillegg er jeg så heldig å ha en matematikerpappa som alltid har hjulpet meg videre når jeg har stått fast.

Siden den gang har jeg fortsatt å velge den vanskeligste matten hver gang. Jeg endte opp med å ta mer matte enn nødvendig i bachelorgraden min, men har aldri angret. Jo vanskeligere matten blir, jo morsommere er den å mestre. Og selv om matten jeg bruker nå er mest ganging, deling, pluss og minus, så hjelper det å ha en hjerne som er hardtrent i å tenke logisk og holde orden på tall.

Det var alt jeg skulle si om matte for denne gang. Til slutt kommer som lovet en dovendyr-funfact som jeg snublet over da jeg leste om avokado. Det viser seg nemlig at for omtrent ti tusen år siden fantes det SEKS METER lange gigantdovendyr på FIRE TONN i Sør-Amerika. Disse gigantiske beistene ser mye mer truende ut enn dagens lille halvsøvninge utgave, men de fleste av dem spiste bare grønt. For eksempel avokado.

Feriehjerne og genmodifiserte planter

Avokadogåten

Hva i all verden var planen til avokadotreet? Et seks meter langt gigantdovendyr kan gi oss svaret.

sloth_edited-1
Bringebær gir mening. Det er ikke vanskelig å forstå planen bak dem. Små, saftige bær. Søte og fulle av frø. Et eller annet dyr spiser dem, og bæsjer ut frøene på et annet sted. Vips, så har bringebærarten utvidet sitt territorium. Men prøv å se for deg at et dyr gjør det samme med en avokado. Det virker ikke bare ubehagelig, men direkte livsfarlig. Hvorfor lager avokadotreet så helt latterlig store frø?

Vind, vann og glupske dyr
Planter sitter fast i jorda. Utenom å flytte bladene sine etter sola, er
bevegelsesmulighetene få. Så når plantene skal spre frøene sine, må de bruke smarte triks. For eksempel lage irriterende frø som klistrer seg til hår og pels. Borrelåsen ble faktisk utviklet basert på strukturen til slike frø. En annen mulighet er å ta i bruk vinden, som løvetannen gjør. Etter gressplenen vår å dømme fungerer det veldig bra. Eller hva med vannet? Kokosnøtter er elegant designet for å kunne flyte, og inneholder en skikkelig overlevelsespakke for det nye frøet. Med både fuktighet og næring kan den nye kokosnøttspiren klare seg utmerket, selv i tørr sand. Det var altså aldri meningen at et eller annet glupsk dyr skulle sluke hele kokosnøtten. For avokadoen, derimot, var planen nettopp dette. Problemet er bare at beistene som skulle spise den ikke finnes lenger.

Megabeistenes tid
I utgangspunktet var planen til avokadotreet genial. Det feite, næringsrike fruktkjøttet er perfekt lokkemat for store, sultne vegetarianere. Og i nesten femti millioner år var det mer enn nok av dem. Svære, elefantlignende skapninger som mastodoner og gomphotherer trampet rundt i Amerika. Med massive tenner og overdimensjonerte spiserør kunne de glefse i seg hele avokadoer uten problemer. Det kunne også en absurd, seks meter lang utgave av dovendyret som fantes på denne tiden. Med en vekt på nærmere tre tonn kan du jo prøve å forestille deg hvor mye avokado den orket. Og senere, med frøene trygt plassert i magen, vandret den videre for å finne neste måltid. En optimal løsning for begge parter. Men så, for omtrent tretten tusen år siden, tok det lykkelige samarbeidet slutt. Avokadoens gode venner var plutselig borte.

Katastrofen
Ingen er helt sikre på hva som skjedde med megabeistene. En av hypotesene er at de store dyrene ble rammet av en katastrofe – en komet eller et voldsomt virusutbrudd. Andre poengterer at de ble utryddet på slutten av en lengre istid. Slet dyrene rett og slett med å tilpasse seg de nye temperaturene? Det kan være deler av forklaringen, men mye tyder på at dette ikke er det hele. For de store pattedyrene ble utryddet over hele verden – også i varme områder som var lite påvirket av istiden. Og samtidig som beistene forsvant, var det en glup, tobeint art som spredde seg til stadig nye områder. I en studie fra 2014 fant forskere ved Århus Universitet en klar sammenheng mellom menneskelig aktivitet og utryddelsen av de store pattedyrene. De smarte, effektive jegerne kom for brått på beistene. Allerede for tretten tusen år siden var menneskene i gang med å utrydde dyr.

Avokadoens redning
Avokadotreet fikk aldri med seg dramaet. Har du eksistert i millioner av år, føles tretten tusen som et øyeblikk. Det fortsetter intetanende å produsere sine overdimensjonerte frø. Kaster bort ressurser på å lage energirikt fruktkjøtt som blir etterlatt til å råtne på bakken. Lenge ser det ut til å gå mot slutten, men avokadoen er for god til å dø ut. På et eller annet tidspunkt oppdager en ny avokadospiser det fristende fruktkjøttet. Et puslete dyr med et helt vanlig spiserør og en ikke spesielt stor munn. Det bærer med seg fruktene og planter frøene nye steder. Og etter å ha drept alle treets venner, skulle det vel egentlig bare mangle at menneskene ga avokadoen en hjelpende hånd.


Illustrasjon: Linnea Vestre
Denne teksten er skrevet for Argument #4 2015. Klikk her for å lese hele utgaven. 

Avokadogåten

Mallefisk

mallefisk
Foto: Shutterstock

I dag vil jeg gjerne hylle mallefisken. Den er kanskje ikke er særlig pen, men tar det igjen med å ha tidenes smakssans. Hundre tusen smaksløker, dere! Hundre tusen! Vi har bare beskjedne ti tusen. Mallefisken bruker sine smaksløk-bombarderte, sensitive værhår til å smake pusten til små ormer. Det er helt vilt! Når ormene puster slipper de karbondioksid ut i vannet og gjør det litt surere. Bare bittelitt, men nok til at fisken finner ut hvor de gjemmer seg under sanden og spiser dem opp.

Har skrevet en liten artikkel om disse supersmakende beistene på nysgjerrigper.no.

Mallefisk

Døden på laboratoriet

Jeg har hatt en solid dose lab i løpet av studiet mitt. Igjen og igjen har jeg lest labprotokoller som saklig og grundig forklarer nøyaktig hva vi skal gjøre. De byr sjeldent på overraskelser. «Ta en spatelspiss, bland i en erlenmeyerkolbe». Flott, dette har jeg sett før, dette kan jeg. Intetanende forventet jeg noe av det samme da jeg leste gjennom labprotokollen for i dag. Så slo denne åpningssetningen meg i fjeset:

«Bedøv og observer fluene på følgende måte:»

Videre fulgte en presis forklaring av hvordan vi skulle gå frem for å bedøve fluene med eter. Like saklig og nøyaktig som vanlig:

«Plastkorken over fluene fjernes og trakten legges over. Trakten holdes over åpningen til fluene har sluttet å bevege seg. NB! Unngå overbedøvelse, da dør fluene»

Vent nå litt. DØR? Å knuse glass med celler går fint, men en feil i dag ville lede til mord på samvittigheten. Og det ble verre:

«NB! La røret ligge horisontalt til fluene har begynt å bevege seg igjen, hvis ikke ”drukner” de i fluegrøten.»

Drukne? FLUEGRØT?

Jeg kunne skrevet at jeg ble livredd. Jeg kunne skrevet at jeg ikke ville risikere et massemord av uskyldige fluer som følge av mine manglende labferdigheter. Jeg kunne skrevet det, men det ville vært løgn. Egentlig tenkte jeg: SYKT KULT.

Selvfølgelig, jeg skulle gjøre mitt beste for at fluene ikke skulle dø. Men kjæresten min og jeg drepte flere titalls bananfluer på kjøkkenet i sommer, så fluemorder var jeg allerede. Det var bare å sette i gang.

IMG_6764IMG_6767

Vi helte nybedøvede, groggy bananfluer på et brett og plasserte dem på riktig sted med en pensel. Så kikket vi på dem gjennom lupen for å se etter mutasjoner. Noen hadde hvite øyne i stedet for røde. Dette var fordi genet for proteinet som bærer rødt fargepigment var mutert og ikke fungerte.

Bananfluen, eller Drosophila, som den så fint heter på latin, er blitt brukt utrolig mye av biologer som modellorganisme. Den er enkel å ta vare på, formerer seg lett og legger mange egg. Takket være den lille fluen har vi funnet ut mye om hvordan gener fungerer. Vi har forstått mer av hva som skjer under utviklingen av en organisme – hvordan organer og kroppsdeler dukker opp på riktig sted til riktig tid. For eksempel så forskere på noen rare bananfluer som hadde bein voksende ut av hodet i stedet for antenner. Da oppdaget man hvordan noen gener styrer utviklingen av hele organer. Det geniale er at selv om vi ser helt ulike ut, er det mange av de samme mekanismene som virker på våre egne gener. Forstår vi mer om bananfluen, forstår vi også litt mer om oss selv.

Til fluene som satte seg fast i fluegrøten i dag tidlig: Unnskyld. Og takk for innsatsen.

Døden på laboratoriet