2017 (2)

Blodbanken ringer, det begynner å bli rutine nå. Jeg tar på meg yttertøyet og går mot Ullevål, velger veien forbi vaskeriet fordi det lukter varm bomull. Når jeg får konvolutten med blodposen legger jeg den på innsiden av jakka, passer på at cellene ikke fryser på vei tilbake til Blindern. Forsiktig fordeler jeg blodet over i fem plastrør og setter dem i en sentrifugemaskin. Blodet snurrer rundt i en halvtime, jeg åpner Google og søker: fish kidneys. Da jeg var et embryo hadde jeg nyrer som lignet på fiskenyrer, men de ble byttet ut med mine ordentlige nyrer etter kort tid. Jeg søker: nine week old fetus. Ser ut som et romvesen. Nytt søk: kangaroo birth, det virker lettvint. Hvis jeg skal føde et barn vil jeg heller være kenguru enn menneske, tror jeg.

Maskinen piper, jeg tar ut rørene og ser at blodet har delt seg inn i tre lag. Det nederste er røde blodceller, så tett i tett at de nesten ser svarte ut. Øverst ligger plasmaet, en gul og gjennomsiktig vannløsning. Og midt mellom ligger cellene jeg er interessert i: et tynt, skummete lag som ligner toppen av en espresso. Det er de hvite blodcellene, immuncellene. Kroppens soldater, spioner og mordere. Jeg suger dem opp med en steril plastpipette.

Cellene blir vasket i saltvann før jeg flytter dem over til plastflasker fylt med rosa, næringsrik væske. Nå lurer jeg dere godt, tenker jeg. I plastflasken vokser cellene videre som om de fortsatt var i en kropp. De strekker seg utover, klistrer seg fast i bunnen, snakker litt med hverandre. Jeg tilsetter kjemiske signalstoffer og overbeviser dem om at skal bli akkurat det jeg ønsker: dendrittiske celler. Denne typen hvite blodceller patruljerer rundt i kroppen på jakt etter inntrengere og løper av sted til lymfeknutene så snart de finner noe. Senere lurer jeg cellene til å tro at de er under angrep ved å tilsette et sukkerstoff som finnes på overflaten av bakterier. Jo, også gir jeg dem et kort elektrosjokk. Men når jeg kikker på dem i mikroskopet etterpå så lever de fortsatt. Alt rører på seg, små bobler fyker rundt inne i cellen og frakter alle stoffene dit de skal i den mikroskopiske fabrikken. Hver eneste gang blir jeg like fascinert etter den første cellen. Og hver gang blir jeg like lei og utmattet etter den tjuende.

 

Advertisements
2017 (2)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s