Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Realfagsbloggen.

Hva jeg har gjort i det siste? Drept kreftceller. Men før du kaller meg snåsakvinnen eller vurderer å gi meg nobelprisen: det var ikke meningen at de skulle dø.

Cellene jeg tok livet av stammer fra en amerikansk kvinne som døde i 1951. Hun het Henrietta Lacks og kommer aldri til å vite at tonnevis av cellene hennes har blitt dyrket fram i plastskåler over hele kloden. Hvis du besøker en cellebiologi-lab en dag kan jeg garantere deg at de har litt av Henrietta i et skap et sted.

Svulstcellene hennes er sta, de følger ikke de vanlige spillereglene. De deler seg og deler seg ustanselig. Slik tok de livet av Henrietta Lacks, men slik ble de også et utrolig nyttig redskap for forskere. Eller, fra tid til annen, studenter som meg.

«Prøv å unngå bobler», sier labveileren. Jeg ser ulykkelig ned på den boblete cellemilkshaken jeg har klart å produsere. Ikke søren om de overlever helga, tenker jeg.

Der hadde jeg rett. Men faktisk overlevde ingen av de andres heller, så det var nok ikke boblene som tok knekken på dem. Når man jobber med levende celler kan mystiske ting skje. Det var bare å forsøke med nye.

Denne gangen fikk vi celler fra en hund som døde av nyrekreft i 1958. Vi passet på å være snille med dem og ga dem ny mat (det vil si, en væske med sukker, mineraler og andre ting cellene liker). Etterpå, ved mikroskopet, fikk jeg lov til å se først. Jeg satte platen forventningsfullt under mikroskopet, lette litt rundt og fant til slutt celler som … var døde. Fullstendig. Hele gjengen. Runde, boblete, stein døde celler.

De så litt kule ut, men det var ikke helt det jeg gikk for. Vi skulle jo filme levende celler! Heldigvis hadde neste student mer suksess. Cellene hennes levde, og hun hadde klart å få dem til å produsere selvlysende proteiner slik at ulike strukturer kommer til syne.

Se på det HER:

bilde1

Helt til slutt kommer en liten teaser (siden jeg er så glad i cliffhangere):

bilde4

For noen dager siden tok jeg med meg denne lille saken hjem og presset klistrepapiret på den mot puta. Dagen etter tok jeg prøven med meg til elektronmikroskopet. Det store spørsmålet er: Hva fant jeg? Kommer jeg noen sinne til å få sove igjen? FORTSETTELSE FØLGER.

Advertisements
Kunsten å drepe kreftceller fra 50-tallet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s