Døden på laboratoriet

Jeg har hatt en solid dose lab i løpet av studiet mitt. Igjen og igjen har jeg lest labprotokoller som saklig og grundig forklarer nøyaktig hva vi skal gjøre. De byr sjeldent på overraskelser. «Ta en spatelspiss, bland i en erlenmeyerkolbe». Flott, dette har jeg sett før, dette kan jeg. Intetanende forventet jeg noe av det samme da jeg leste gjennom labprotokollen for i dag. Så slo denne åpningssetningen meg i fjeset:

«Bedøv og observer fluene på følgende måte:»

Videre fulgte en presis forklaring av hvordan vi skulle gå frem for å bedøve fluene med eter. Like saklig og nøyaktig som vanlig:

«Plastkorken over fluene fjernes og trakten legges over. Trakten holdes over åpningen til fluene har sluttet å bevege seg. NB! Unngå overbedøvelse, da dør fluene»

Vent nå litt. DØR? Å knuse glass med celler går fint, men en feil i dag ville lede til mord på samvittigheten. Og det ble verre:

«NB! La røret ligge horisontalt til fluene har begynt å bevege seg igjen, hvis ikke ”drukner” de i fluegrøten.»

Drukne? FLUEGRØT?

Jeg kunne skrevet at jeg ble livredd. Jeg kunne skrevet at jeg ikke ville risikere et massemord av uskyldige fluer som følge av mine manglende labferdigheter. Jeg kunne skrevet det, men det ville vært løgn. Egentlig tenkte jeg: SYKT KULT.

Selvfølgelig, jeg skulle gjøre mitt beste for at fluene ikke skulle dø. Men kjæresten min og jeg drepte flere titalls bananfluer på kjøkkenet i sommer, så fluemorder var jeg allerede. Det var bare å sette i gang.

IMG_6764IMG_6767

Vi helte nybedøvede, groggy bananfluer på et brett og plasserte dem på riktig sted med en pensel. Så kikket vi på dem gjennom lupen for å se etter mutasjoner. Noen hadde hvite øyne i stedet for røde. Dette var fordi genet for proteinet som bærer rødt fargepigment var mutert og ikke fungerte.

Bananfluen, eller Drosophila, som den så fint heter på latin, er blitt brukt utrolig mye av biologer som modellorganisme. Den er enkel å ta vare på, formerer seg lett og legger mange egg. Takket være den lille fluen har vi funnet ut mye om hvordan gener fungerer. Vi har forstått mer av hva som skjer under utviklingen av en organisme – hvordan organer og kroppsdeler dukker opp på riktig sted til riktig tid. For eksempel så forskere på noen rare bananfluer som hadde bein voksende ut av hodet i stedet for antenner. Da oppdaget man hvordan noen gener styrer utviklingen av hele organer. Det geniale er at selv om vi ser helt ulike ut, er det mange av de samme mekanismene som virker på våre egne gener. Forstår vi mer om bananfluen, forstår vi også litt mer om oss selv.

Til fluene som satte seg fast i fluegrøten i dag tidlig: Unnskyld. Og takk for innsatsen.

Advertisements
Døden på laboratoriet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s